Sett fra sidelinja:

«Hva skjulte seg bak koronaen?»

Det er mye en kunne ha sagt om denne regjeringen, men i det minste så danset de og lo mens vi var redde. Vi gir egentlig også blaffen i om Erna liker ananas på pizzaen sin eller ikke. Det er slikt en kaller en privatsak.

KORONA: Herman Kristoffersen skriver om koronakrisen.   Foto: Tom Benjaminsen

meninger

Aldri har vel noe tema dominert så massivt noen gang siden krigen. Siden 12. mars har vi nesten ikke snakket om annet enn denne irriterende lidelsen korona. Tusenvis har dødd ute verden og i det lille landet vårt har mer enn 200 mistet livet. Nok om det nå.

Hva skjedde ellers som burde ha fått en viss oppmerksomhet fra oss? Hva ville ellers ha dominert nyhetsbildet vårt om vi ikke hadde hatt koronaen å snakke om?

I Israel skal Benjamin Nethanuahu møte i retten nå for å forsvare seg mot anklager om korrupsjon. Mens koronaen herjet som verst avviklet de tre valg for å danne en regjering. Han(likud) og de blåhvite kjempet så lenge mot hverandre at de til slutt måtte danne felles regjering enda de drev intens valgkamp mot hverandre. Nå skal Benny være statsminister i 18 måneder mens Benny Ganz(de blåhvite) skal vente utålmodig på gangen til det er deres tur til å ta over.

I USA fortsetter komedien med sittende president i hovedrollen. Nå har han proppet seg full av livsfarlig medisin (hydroksyklorokin) for å få sving på golfkøllene sine. Han gruer seg sikkert også til den kommende valgkampen i november, mens Joe Biden (Sleepy Joe) sover på seg nye krefter til det store oppgjøret. Den amerikanske økonomien er fortsatt en katastrofe som ingen kan gjøre noe med for tiden.

På de britiske øyene har Jeremy Corbyn benyttet koronatiden til å forsvinne. Han greide aldri å skape noe som liknet på begeistring i velgermassen, og måtte bort på en eller annen måte. Andre har nå overtatt stafettpinnen, men skal få store problemer med å velte Boris Johnson av pinnen sin. Å være statsminister er bra når krisen er over en, å ha vært sjuk og proppet full av oksygen selv, er sikkert enda bedre. I disse dager er det imidlertid rådgiver Dominic Cummins som stjeler alle overskriftene der i landet. Han brøt ut av koronafengselet og kjørte til familien sin oppe i nordvest, men angrer ingenting.

Her hjemme har regjeringen vår lært seg å danse til musikk. Det skal man ikke ta lett på. Det ser adskillig bedre ut enn en småsur Jonas Gahr Støre som fremfører budskapet til LO og kommunene under denne krisen. Mer penger til alle er det han sier hele tiden. Men mens Erna ler og danser bort med regjeringen sin, blir han stående der som et forurettet spørsmålstegn. Hva er det med denne mannen? Ler han ikke? Har han ingen humor? Og så tror han at han skal bli statsminister i et land som ikke gjør annet enn å ta seg selv altfor alvorlig?

Mens de danser og vrikker underlig på seg utafor slottet glir bildet av Trygve Slagsvold Vedum over skjermen og da ser plutselig alle at han ser ut som Joker i Batman med det stivnede gliset sitt. Kan ikke han heller danse, enda han er på Stortinget?

Det er mye en kunne ha sagt om denne regjeringen, men i det minste så danset de og lo mens vi var redde. Vi gir egentlig også blaffen i om Erna liker ananas på pizzaen sin eller ikke. Det er slikt en kaller en privatsak.

Hva skjer i nord nå for tiden? Har en merket seg noe herfra som koronaen har kvalt når en unntar en havarert regionreform? Hvordan går det forresten med jernbanen? I valgkampen var Jonas med på det, tror vi. Sist forsikret nestleder i Ap, Bjørnar Skjæran, oss om at standpunktet om bygging av forbindelse minst til Tromsø fortsatt gjaldt til tross for at de stemte ned forslaget fra SV og Frp. Er det noe nytt her, bør vi få vite om det.

I lille Tromsø har lite forandret seg. Alt er her. Gjelden i kommunen vår har riktignok fått et lite pusterom ettersom renten har lagt seg i ro på bunnen. Bassenget til badelandet er imidlertid tomt og lekkasjen i hovedbassenget skifter stadig ut femti millioner liter oppvarmet vann. Som sagt er alt stengt nå og man leter fortsatt etter det lille hullet som likevel er stort nok til å tømme kommunekassen.

For i selve kommunen er driftsøkonomien fortsatt på trynet og nå må det fjernes noen hundre stykker fra lønningslistene. Hvem de er vet man ikke enda. Det er en evig hodepine for det styrende flertallet vårt. Det eneste en kan håpe på er at det ikke er renholderne det går ut over denne gangen også. Andre og større lønninger gir nok mer vind i seilene inn mot trygt økonomisk land.

En god opptreden i krisen vår burde ha gitt en viss opptur på målingene for det største av partiene i lokalstyret vårt, men et nylig alpinvedtak sendte tallene like godt til bunns igjen. Man vil ikke opp, man vil helt ned i myra. Nå er stupet fra 39 prosent i 2007 kommet helt ned til 16 prosent. Minus 23 altså. Når en er på 13 prosent, er man på en tredel. Er det et mål, gruppeleder? Det er bare tre usle prosenter igjen. Så er du der.