I Norge ønsker vi størst mulig sysselsetting og verdiskaping basert på havet. På veien dit er bærekraftig utvikling avgjørende. Skal vi skape langsiktig næringsutvikling for landet og de som bor her, må vi ta vare på økosystemene og forvalte ressursene riktig. Det er et enkelt faktum, men er begrepsbruken rundt bærekraft likevel verdt å dvele ved?

Ja, mener vi. Bevissthet rundt klimaendringer og tap av biologisk mangfold, samt et økt fokus på den blå økonomien har gitt bærekraftsbegrepet en ny aktualitet. Med det følger også en utfordring som fortjener oppmerksomhet. For bærekraftig utvikling favner bredt. Begrepet kan fremstå som både tvetydig, motstridende – ja, faktisk kan det være vanskelig å vite hva som menes når vi kaster det om oss. Denne forvirringer gjelder også bærekraftig utvikling av våre havnæringer, viser Senter for hav og Arktis’ siste studie.

La oss se bakover før vi ser fremover. «Bærekraftig utvikling» ble kjent i det nasjonale og internasjonale ordskiftet i 1987; året hvor Verdenskommisjonen for miljø og utvikling lanserte «Vår felles fremtid», også kjent som «Brundtland-rapporten». Begrepet er definert på følgende måte: utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. I dag er det bred enighet om at konseptet skal hensynta både økonomisk utvikling, sosiale forhold og miljøvern på en likestilt måte. Balansen i hensynene er også definert inn i FNs bærekraftsmål, som verden jobber for å nå innen 2030.

I tråd med FNs definisjon, beskriver de norske havnæringene «bærekraft» med ord og uttrykk som faller inn under minst én av disse tre pilarene. Det viser både en spørreundersøkelse og dybdeintervjuer vi har gjennomført blant representanter fra olje- og gassindustrien, havbruk, fiskeri, skipsfart og reiseliv. Derimot varierer vektleggingen av «økonomisk vekst», «sosiale forhold» og «miljøvern», så vel som grad av helhetstenkning, betydelig. I praksis ser vi at havnæringene anvender bærekraftbegrepet forskjellig.

Mens noen bedrifter har bærekraft som en kjerneverdi og setter seg tydelige mål og definisjoner, har andre en mer ad hoc-tilnærming, uten en tydelig plan for å sikre bærekraft i fremtiden. For noen handler bærekraft om global solidaritet; for andre handler det først og fremst om lokale forhold. Vår studie viser også at aktørenes nåværende viktigste utfordringer, i stor grad er de som nevnes i deres forståelse av bærekraftsbegrepet. Det kan tyde på at mange vurderer bærekraft ut fra sitt eget virkelighets- og situasjonsbilde, og at bedrifters mest presserende utfordringer her og nå er det som setter bærekraftsagendaen.

Også motivene for å drive bærekraftig er mangfoldige. På tvers av næringene er det «bevaring av ressursgrunnlaget over tid» som er det viktigste. Samtidig peker en stor andel på økonomiske aspekter, som å «tiltrekke seg flere kunder» og å «oppnå økonomisk gevinst». Også i rangeringen av FNs bærekraftsmål, ser vi at «Liv under vann» og «Anstendig arbeid og økonomisk vekst» er de som engasjerer mest. Sannsynligvis reflekterer vektleggingen av økonomi at flere konsumenter er bevisste sitt miljøavtrykk, og at bankene i større grad fremhever bærekraft i sine vilkår for næringslivet. Men fokuset på økonomiske interesser og kundetilfredshet kan også skape incentiver for såkalt «grønnvasking», hvor arbeidet som er mest synlig eller skaper mest omtale, får forrang foran arbeidet som har størst virkning.

Og her kommer vi til bærekraftbegrepets svakhet – nemlig at spennvidden langt på vei tillater innhold basert på egne preferanser, så vel som en egendefinert avveining mellom økonomisk utvikling, sosiale forhold og miljøvern. Det er selvsagt positivt at bedrifter svarer på nye bærekraftskrav fra kunder og banker, men begrepet har altså en iboende kompleksitet ved seg, fordi det skal ivareta mange og til dels motstridene hensyn. Nettopp derfor trenger vi et mer presist språk når vi snakker om det.

Vi er glade for at bevisstheten rundt bærekraft øker i havnæringene – for det gjør den. Det viser deres strategier, mengden rapporterings- og sertifiseringsordninger som er tilgjengelige, og antallet bedrifter som tar del i dem. Men fremover – når vi i økende grad satser på havet, og flere havnæringsaktører skal sameksistere innenfor et gitt areal – er et omforent begrepsapparat nødvendig. Et felles språk er viktig for å sikre at våre havnæringer arbeider mot samme mål, har god dialog seg imellom og dermed kan utvikle konkrete løsninger i fellesskap. Samarbeid, partnerskap og tillit – Norges kanskje fremste valuta – er avgjørende for å nå de globale bærekraftsmålene og for å bidra til havnæringer som kan være sunne og verdifulle i fremtiden.