Vi nærmer oss en spesiell sommer med stormskritt, og politikerne som i går ikke hadde penger til skole, helse, kultur eller samferdsel, har i dag penger til å betale selskaper som skal markedsføre hjemkommunen- eller fylket sitt som attraktive reiselivsdestinasjoner.

Både Tromsø kommune og Troms og Finnmark fylkeskommune er i svært krevende økonomiske situasjoner. Den politiske ledelsen i begge organisasjoner kan ikke få understreket nok hvor prekær situasjonen er, og hvor avhengig de er av større overføringer fra staten, for at de skal berges gjennom korona-krisen.

Den økonomiske krisa de begge står til knes i kan uansett ikke bare tilskrives korona, da den hadde meldt seg, og utløst alle alarmer, lenge før pandemien kom og la et lokk på det meste. Krybben var tom lenge før. Hestene ble allerede bitt. At pandemien har gjort en vanskelig situasjon verre er en helt annen sak, om enn ikke spesielt unik.

Både kommunen og fylket kutter nå på sine kjerneoppgaver, og innbyggerne vil merke dårligere busstilbud, færre hurtigbåtavganger og lavere tjenestetilbud.

Samtidig rasler Troms og Finnmark fylkeskommune nå med sablene etter at Nordland har valgt å prioritere ned sitt tilskudd fra seks til tre millioner kroner til Nordnorsk reiseliv AS, et selskap finansiert av offentlige midler for å markedsføre landsdelen som reiselivsdestinasjon. Troms og Finnmark planlegger på sin side å gi 15,3 millioner kroner i 2020.

Det er åpenbart at reiselivsnæringa er blitt ekstra hardt rammet av korona-pandemien og myndighetenes reiserestriksjoner, både på kort og lang sikt.

Men markedsføring er ikke et offentlig anliggende. Dersom private aktører har såpass stor tro på at reklamekampanjer vil gi effekt, er de nødt til å finansiere det på egen hånd, enten det går godt eller dårlig i norsk økonomi.

For reiselivsaktørene handler årets sommer i all hovedsak om å få norske kunder og turister, i nord, som i sør, øst og Vestlandet. Det er en håpløs bruk av skattebetalernes skattekroner, hvor kommuner og fylkeskommuner overbyr hverandre om å pumpe ut mest og best reklame for å få nordmenn til sine reiselivsdestinasjoner. Slik pengebruk ender fort som en ond sirkel, hvor det er tvilsomt hvor mye penger fellesskapet får igjen for kronene.

Det tar seg dårlig ut når politikere klager sin nød over trange budsjetter, for lite overføringer fra staten og tøffe prioriteringer, samtidig som de skal være med på å betale for dyre reklametiltak.

Det er forståelig at politikerne ønsker å drive en aktiv næringspolitikk for å berge flest mulig aktører i reiselivsnæringa. Men når pengesekken allerede er tom, og det tæres på vår felles infrastruktur, har vi ikke råd til å prioritere turismemarkedsføring.