Fra sidelinja:

Det motsatte av ulikhet er ikke likhet

Vår spaltist skriver her om sammenhengen mellom likhet og mangfold, sett i lys av både koronakrisen og situasjonen i USA.

FATTIGDOM: Spaltisten drar fram Brasil som eksempel i kommentaren hvor han skriver om urettferdighet, fattigdom, rikdom og manfold. Her er et bilde fra favelaen "City of God" i Rio de Janeiro.   Foto: Silvia Izquierdo/Scanpix

meninger

Den økonomiske ulikheten mellom folk øker i hele verden, og koronakrisen kan komme til å akselerere den. Ulikheten øker fordi vi har laget økonomiske system som aksepterer at noen mennesker fra fødselen av har forrang, og at enkeltmennesker blir gitt en rett til å forsyne seg av ressursene langt, langt utover eget behov.

En av de største misforståelsene i den politiske dialogen om temaet er at de som kjemper mot ulikhet har likhet som mål. Det er nærmest en olympisk øvelse blant høyresidens polemikere å dra debatten om ulikhet så langt inn i marxismen som mulig, og hevde at de som kjemper mot ulikhet har et likhetsideal på linje med de ideer som ble utprøvd av sovjetene, og som vi alle vet feilet.

Men er det likhet som er målet? Er det ikke motsatt – at de som bekjemper ulikhet gjør det for å øke mangfoldet, et mangfold skapt ved å gi flere muligheten til å vise hva de duger til, til å utforske sitt potensial, til å kunne tenke og uttrykke seg uten frykt for å miste sitt livsgrunnlag? Et samfunn med stor ulikhet, der folk fødes inn i forutbestemte liv, er ikke i stand til å mane fram det underliggende mangfold av talent og ideer som bor i en befolkning, og har derfor en tendens til å reprodusere langsetter kjente mønstre framfor å skape nytt.

Med fersk erfaring fra Brasil, et land med bortimot groteske ulikheter, er det ikke vanskelig å se de uoverstigelige hindre høy grad av ulikhet medfører. Det første man legger merke til er de fysiske hindrene rundt folks liv, altså alle murer og porter som skiller mennesker fra hverandre. Jo rikere folk blir, jo mer fremmed blir de overfor livene til deres medborgere. Jo mer fremmed, jo mer frykt – og dermed blir murene høyere og lengre. En svært vond spiral.

Utenfor murene leker fattige barn, i en slags frihet. De har en framtid med skolegang i det offentlige som er så fattig på ressurser at selv om høyere utdanning er gratis, kommer bare de færreste fra offentlig skole inn – man må være rik og gå på privat grunnskole for å komme inn på universitetet. Dermed har man skapt et system der hele befolkningen, gjennom skatteseddelen, finansierer et utdanningssystem som bare gagner de få – de få som til overmål hadde hatt råd til å betale.

Det er den økende urettferdigheten – med alle de negative konsekvenser som følger av det – og mangel på dynamikk og sosial mobilitet i ulikhetssamfunnet som gjør at Brasil fortsatt framstår som et utviklingsland, på tross av de enorme naturressursene og en befolkning på 220 millioner mennesker. Folk og tanker reproduseres innenfor de samme samfunnskorridorene, mens sinnet og frustrasjonen stiger. Resultatet er stagnasjon og, en dag, katastrofe.

Lenger nord, i USA, brenner det akkurat nå. På ulikhetens alter. Den svarte befolkningen sitter fast i samfunnets nedre del i et system som aldri har hatt et mål om å omfordele verdier slik at det skal komme alle til del. Opptøyene vi nå ser er et resultat av en konkret situasjon der ulikheten de svarte er offer for kommer til syne, forsterket av en økende grad av økonomisk ulikhet som også den øvrige befolkningen er utsatt for.

Det hele toppes av en president som har skjønt at han kan komme til makten på den misnøyen ulikheten har skapt, uten at han har tenkt å løse problemet. I hans tilfelle er makt det eneste målet, og makten bibeholdes gjennom å fore misnøyen og øke splittelsen.

Ulikhet til tross: Det blir ikke riktig å si at det ikke eksisterer mangfold og evne til innovasjon i det amerikanske samfunnet. I mange tiår har dette store, markedsliberale, åpne demokratiet hatt det som skulle til for å lede utviklingen. Men nå kan det synes som om myten om den amerikanske drømmen og fortellingen om det økonomiske systemets nedrislende effekt, har mistet sin kraft. Alle ser at pengene forblir på toppen, ulikheten har eskalert og folk sitter fastlåst i sosiale klasser. USA er i ferd med å miste grepet, og det er den manglende evnen til å ta tak i ulikheten, og all den negative, reproduserende likheten den skaper, som er problemet.

Her hjemme er situasjonen bedre, men på ingen måte uten faresignal. «Mykje vil ha meir», som vi sier her nord, kampen om fordelingen av samfunnets verdier pågår hele tiden, og sterke krefter tror fortsatt på en slags darwinisme i økonomien, der størrelse og styrke gir en slags rett til å dominere. De svakeste blir kanskje ikke borte, men om de ribbes for makt og midler blir de så godt som borte.

Det er egentlig ganske utrolig at folk som er vokst opp i Norge ikke er i stand til å se at det er mangfoldet vi har utløst gjennom massiv omfordeling som har skapt vår velstand. Det er friheten til å velge retning for livet, helt uavhengig av sosial klasse og geografi, som har gjort innvandrere til leger, arbeiderbarn til oljeingeniører og småkårsfolk til toppsjefer.

Venstresiden har gjort en stor feil når de har latt høyresiden få eierskap til begreper som valg, mangfold og frihet, fordi alle disse verdiene er direkte resultat av vellykket arbeid mot ulikhet. Noen, særlig de på toppen, tror det er veldig kostbart å omfordele verdier. «Har vi råd til dette da?», sier de bekymret når vår verdenskjente økonom Kalle Moene kommer med radikale forslag til mer rettferdig fordeling.

Jeg elsker svaret hans: Har vi råd til å ha så mange rike?