Lørdagskåseriet

Vi som driter i eget reir

Måser, hunder og katter, rotter, reinsdyr, elger, søringer, tyskere, amerikanere og kinesere fortjener en oppriktig unnskyldning fra oss.
meninger

Vi vil helst være i fred her i nord. Vi vil jo det. OK, vi har noen hoteller, rorbuer, lavvoer og fisketuristsentre vi gjerne skal fylle opp med naive, bemidlede og eventyrlystne fremmede, som igjen legger igjen penger hos oss, til oss.

I de siste årene har vi opplevd et stadig økende inntog av nye fjes til landsdelen. De kommer for å se nordlyset og midnattssola, for å se snødekte fjell stupe ned i havet, for å fiske i et hav som bugner over av fisk, for å fryse på sommeren og for å se enorme sjøpattedyr meske seg med sild i det ugjestmilde havet.

Kinesere, amerikanere, tyskere. Det har vrimlet av dem, og det har blitt flere og flere av dem. Men mens man før har måttet lære seg at «bæsj» betyr øl på svensk, fordi over halvparten av bartenderne har vært svensk, er det på andre siden av baren antall fremmede nasjonaliteter har eksplodert.

Markedsmekanismene er nådeløse, og på flere vis har det vært kjøpers marked. Uten gatebukker og menyer på engelsk har du bare kunnet legge ned bedriften din, låse døra og pælme nøkkelen på havet. Kan ikke betjeningen på stedet engelsk, er det bare å gjøre det samme. Ville du ha en bit av kaka, måtte du innordne deg.


Ingjerd måtte rydde opp andre sin bæsj: – Det var kvalmende og ekkelt

Ingjerd Holm Ingebrigtsen fikk seg en ubehagelig opplevelse ved sin egen hytte i Bellvika i Skulsfjord. Hun oppfordrer kommunen til å sette opp toalett.


Tilstrømmingen, enn si invasjonen, har selvsagt gjort at pengene har regnet ned over landsdelen, og Tromsø har sopet godt med seg i gullrushet. Det har poppet opp turistbutikker i vårt lille Klondyke som kviser på huden til en verdensrekordholder i potetgullspising for tenåringer, og det har vært lettere å finne Hongkong-produserte isbjørnnøkkelringer i plast enn en hammer eller ei lyspære.

Enhver suksess har ei bakside, og eksplosjonen av tilreisende skuelystne har ikke bare vært en fest. For oss fastboende og innfødte iallfall. Jeg har snakket med folk som bor midt i tette boligstrøk på Tromsøya som har kommet hjem til synet av kinesere som har sittet og grillet i hagen deres. Blide og mette, det må sies, men like fullt i deres hage.

Tyskere som parkerer inn smale veier på bygda, som og som pisser på gjerdet til barnehager. Amerikanere som ringer på døra, midt under cupfinalen, for å spørre hvor man kan få sett vaskeekte reinsdyr. Egyptere som lager snømenn i oppkjørselen og sperrer bilen inn i garasjen. Franskmenn som kjører fast bobilen i porten, fordi de tror julelysene på huset er en turistattraksjon. Og så videre.

Hadde det bare vært så vel. Det blir iallfall gode historier av slikt. «Husker du den gangen Tre Små Kinesere satt og grillet på en kontrabass i hagen?» er anekdotisk krydder i hverdagen, som får lange vintermåneder til å føles kortere. Og det er unektelig gøy med rike og dumme amerikanere som er oppriktig deprimerte over at midnattssola viser seg å være den samme goddamn sola som de har i Texas, og som lurer på om vi nordmenn hadde de samme problemene med vikinger som de engang hadde med indianere. For ikke å glemme tyskere som forventer å bli servert taco med isbjørnkjøtt og som lurer på hvilke råvarer man bruker for å lage nasjonalretten Grandiosa.

Men også utlendinger må gjøre sitt fornødne, og det er her sjarmen har avtatt proporsjonalt med antall turister. For de driter. Og de driter overalt. På strendene, i busker og kratt. Rundt campingvogner og hytter, ved siden av naustet, på naustet, i naustet og inni båten i naustet. Mens vi før har slitt har slitt med måser som driter på oss for å beskytte reir og unger (og noen bare på pur jævelskap, det er jeg brennsikker på, de er noen infame luringer), er det nå godt bemidlede turister som – bokstavelig talt – driter i våre lokale kutymer og lar det stå til. Fjæra glinsende i snø, is og nordlys, og solstrender der solen aldri går ned, har fått busker og kratt dekorert av hvit og gulbrunstripet dasspapir som flagrer i vinden og spres sin karakteristiske duft av polarseptik. Året rundt.

Så kom korona. På et blunk var alle borte. Både turistene, pengene deres og dasspapiret. Og selv etter vi forsiktig begynte å åpne opp, er de fortsatt borte. Kanskje kommer de aldri tilbake, og iallfall ikke i slike store horder. Klart vi savnet dem. Det har med alt fra sysselsetting og omsetning til følelsen av å være koblet på resten av kloden. Det var nesten så vi begynte å savne dasspapiret.

Så kom finværet. For ei uke siden tok det helt av. Temperaturer over frysepunktet med to tall kan få selv den mest sindige og forfrosne nordboer til å lete fra speedo og bikini. Nå gikk de helt bananas. Folk hadde ikke vært i det enorme landet Syden på lenge. Sommerhusene i Nice, på Mallorca, på Kreta, i Lisboa, i Berlin, Sverige og Finland var bare fjerne såre minner, og dermed røk alle sikringene.

Det var ikke et sted langs fjæra, der det var to sammenhengende meter med sand, hvor det ikke var noen som campet. Engangsgriller, bål, volleyballnett og hengekøyer. Det var flere elsykler langs havet enn det var blærer på tanga og langs veiene parkerte folk bilene sine som om de var engangsbiler de aldri mer skulle se noe til.


Planlegger flere toaletter i friluftsområder: Setter opp utedo med solcellepanel til 80.000 kroner

Snart trenger ikke toalettrengende tromsøværinger å gjøre fra seg i lyngen når de er på stranda i Sandvika. Der skal det nemlig settes opp et sol-do til nærmere 80.000 kroner.


Tromsø Parkering kollapset og slo av telefonene sine, og bussnettet brøt så ettertrykkelig sammen at de slettet den allerede eksisterende appen og innførte en ny, i lønnlig håp om at folk skulle la være å reise. Som de ikke gjorde. Friluftsrådgiver og prosjektleder i Tromsø kommune, Henrik Romsaas, gikk på en hemmelig fjelltopp og bygget seg inn i en varde, nynnet hulkende på «Hurt» av Johnny Cash og gråt blod.

For nå begynte alle sammen å drite, og ikke et toalett var å se, og ett sted måtte jo de oppspiste pølsene, kotelettene, kinakålen og flintsteika gjøre av seg. Så de dreit. På strendene, i busker og kratt. Rundt campingvogner og hytter, ved siden av naustet, på naustet, i naustet og inni båten i naustet.

Det var nesten koselig, så mye minnet det oss om utenlandske turister. Vi var tilbake der vi ville være, og det var våre innbyggere som tok spaden i egne hender og måket driten utover kommunen. Det var nesten vakkert. Vi hadde glemt hvor mye vi savnet det.


Her bruker folk skogen som toalett: – Det er et mareritt.

I skogsfeltet bak den hvite og glamorøse stranda i Sandvika skjuler det seg en ubehagelig og illeluktende hemmelighet.


I utmark har vi før slitt med hundeeiere som ikke plukker opp skiten etter de firbeinte vennene sine. Og når de gjør det, orker de ikke å ta med seg de svarte skitposene og kaste dem i egne søppelkasser, som de derfor heller dumper i søppelkassene til oss vanlige nordmenn, eller i busskur, i barnehager eller i grøfta.

Og de mest kreative kaster posene opp i trær, der de kan dingle i vinden og skape aparte kunstverk Aune Sand ville blitt misunnelig av. Hvis de ikke bare skiter rett på stranda, da. Vi er nordmenn, ergo driter vi i utmark. Så unnskyld måser, hunder og katter, rotter, reinsdyr, elger, søringer, tyskere, amerikanere og kinesere. Vi er ikke noe bedre enn dere.

For nå er rollene snudd på hodet. Nå er det hundene som må ha oss i bånd og plukke opp etter oss. Og sommeren har så vidt begynt. Den kan bli lang og brun.