Dette er det vanskelig å være uenig i. Man skulle kanskje tro at det var Greta Thunberg eller Frederic Hauge som sto bak sitatet, men ordene kom altså fra statsminister Erna Solberg under Høyres sentralstyremøte sist søndag.

Hun tilføyde attpåtil følgende: «Norsk politikk har tidligere vist ryggrad med å kunne stå imot dette. Det er viktig at vi gjør en selvstendig vurdering av hvordan dette skal være framover, uavhengig av det presset som legges på oss».

Jeg ville faktisk brukt akkurat de ordene. Well put, Sunny!

Nå omhandlet sitatene over de pågående forhandlingene om midlertidige utsettelser i skatteregningen for petroleumsbransjen, men de kunne gjerne vært hugget inn i stein og blitt hengt opp på veggen i regjeringskontorene, som en betimelig påminnelse til den enhver tid sittende regjering, uansett hvilken politisk farge den har.

Ikke minst burde samme mantra gjelde når det kommer til petroleumsaktivitet nær den evinnelige iskanten, dette litt tåkete og upresise begrepet som pipler opp til overflaten med jevne mellomrom. Bare så synd at det ikke gjør det.

Det er jevnt over politisk enighet om at man ikke skal bore etter olje for nært denne kanten. Det er for risikofylt, det er for usikkert, vi vet for lite om konsekvensene, og selv den mest petrofile entusiast er tilsynelatende hjertens enig i dette. Det er ingen som åpenhjertig sier at det bare er å drite i den fordømte iskanten.

Ingen med vettet i behold sier iskant-piskant og roper «Drill, baby, drill!», uansett hva konsekvensene blir. Dessuten er det bare å flytte litt på den fordømrade kanten, om den skulle lage problemer og ødelegge den gode stemninga.

For man blir liksom ikke enige om er hvor denne iskanten er, enn si skal tegnes inn i terrenget.

Det er vanskelig ikke å bli teknisk og blande inn masse tall her, så det skal jeg unngå, men i forskningsmiljøer snakkes det ikke lenger om en distinkt kant, men om en iskantsone. Denne er – bokstavelig talt – flytende, og derfor er det en ganske faglig og kompleks diskusjon som ligger her.

Jo lenger nord denne sonen befinner seg, jo lettere er det å få åpnet flere letefelt i Barentshavet. Derfor har Frp-leder Siv Jensen sagt at hun kommer til å lage sponhelvete om kanten flyttes så mye som en meter sørover.

Regjeringspartiene, Frp, Ap og Sp (det var de to siste partiene Erna særlig ba om å ha ryggrad i møte med oljelobbyen) vil ha kanten så langt nord at det ikke ødelegger for petroleumsaktiviteten som allerede er tiltenkt i området. Og dermed blir det slik. Stikk i strid med hva forskningsmiljøet mener. Og stikk i strid med hva samtlige ungdomspartier (minus FpU) mener.

Ungdom og forskning har hatt en lei tendens til å tape slike diskusjoner. Fakta må ofte knele for makta.

En tirsdag midt i tjukkeste mørketida dro jeg på et åpent arrangement i regi av Havforskningsinstituttet, der tre foredragsholdere hver holdt en halvtimes folkeopplysende foredrag om iskanten. «Hva er greia med iskanten? Hva ER iskanten? Hvem lever der? Og hvorfor angår iskanten oss?» var innsalget, med underteksten «Hav- og polarforskerne gir publikum innsikt og bakteppe for å forstå en av årets største politiske debatter».

For undertegnede var det helt topp. Nitti minutter med fagfolk som snakket uten noen politiske føringer, med innestemme og tydelig diksjon, og som deretter besvarte spørsmål uten å se nedlatende på deg først. Det var et vakkert stykke akademia-møter-folk. Selv om det ikke var så mye folk. Det burde vært flere.

For det var svært lærerikt, om enn en tanke apokalyptisk angstforsterkende, som gjorde at nysgjerrigheten ble pirret til å lese mer og forstå mer om stoffet. Og jo mer jeg leser, jo mer sikker er jeg på at man skal være dæven så forsiktig med hva man tillater av menneskelige inngrep her, og i særdeleshet den som forårsakes av petroleumsvirksomhet. Hva den, med rette, svært omstridte seismikkskytingen, tung industriaktivitet og potensielle oljeutslipp vil forårsake i disse områdene er til å miste nattesøvnen av.

Hav- og polarforskere, i et internasjonalt forskningsmiljø, mener det er uklokt å ta noen risiko, og advarer derfor mot å tukle med å flytte kanten nordover. Logikken er så åpenbar at den knapt bør påpekes, men det skyldes altså at området i våre nordligste havområder er, nord i Barentshavet, der åpent hav blir is, er svært sårbare, og i tillegg indirekte og direkte grunnlag for mye av de enorme, bærekraftige og selvproduserende matressursene vi høster fra havet.

Det er nøyaktig samme grunnlag som ligger bak motstanden mot å bore i LoVeSe. Bare så synd at ikke Barentshavet er en like sterk og symboltung merkevare som Lofoten. Men den burde vært det. Skreien man har lyktes i å få opinionen til å være bekymret for i Lofoten, er den samme fisken som til vanlig holder til i Barentshavet, oppe ved iskanten. Der den livnærer seg av annet liv som lever der.

At man sitter og diskuterer hvor i Barentshavet det skal gå ei grense man har rundt 50 år med sammenhengende satelittbildeobservasjoner av, er dessuten ganske fascinerende. Når Venstre jubler samstemt med Frp over hvor grensen til slutt blir satt, kan man jo selv gjette på hvem som ler sist og best av de to. Partiet med klimafornektere, eller det marginale og vingeklippede partiet som har blitt jaget gjentagende inn i inkonsekvensens dal, og som har tygget i seg så mange miljøpolitiske tap at de har bul på magen.

Man snakker om iskanten som om den var en strek i sanda man bare kan flytte politisk. Man kunne like godt kranglet om hvor langt nord eller sør polarsirkelen eller ekvator skal ligge, eller basere fremtidige værmeldinger på hva man håper. Eller etterlyse politikere med ryggrad.