Utfordringene har stått i kø for arveprinsen Harald og sivilisten Sonja Haraldsen. Allerede da de fant hverandre, og hun ikke hadde såpass som en liten prinsessetittel å se fram til, ble det store diskusjoner av det. Tenk at Harald skulle gifte seg såkalt borgerlig! Den gang måtte en faktisk konsultere statsministeren i nasjonen om forholdet. Heldigvis fikk en godkjenning for det av et storting som egentlig var under sterk tvil. Etter det roet det hele seg ned.

Så kom Märtha Louise med denne kunstneriske kafégjesten sin, Ari Behn, og ville inn i et ekteskap med ham. Da gikk bølgene høyt og det ble spekulert i om monarkiet ville overleve en slik relasjon. Ari Behn du liksom, men prinsessen lot seg ikke målbinde den gang heller, og fikk satt viljen sin igjennom, som hun pleier.

De giftet seg og ble snart en integrert del av kongefamilien. Kritikerne deres fikk riktignok slengt noe dritt fra seg om hvordan de to drev med romantiske sysler og bokutgivelser av ymse slag, men det blåste stort sett over inntil skilsmissen var et faktum ganske nylig. Et trist faktum nå som vi vet utgangen på det hele for en av dem. Det var neppe lett for Kongen og Dronningen at det hele endte med et selvmord i familien.

For ganske mange år siden fulgte Haakon Magnus eksemplet til foreldrene sine. Han fant en enslig mor på festivalen i Kristiansand som han forelsket seg i. Det var vakkert, og kongefamilien måtte svelge det også. Det viste seg nå at ingen av ungene til Harald og Sonja så noen fremtid i rojale forbindelser utover i Europa. Utvalget ble for tynt til å leve med i de kongeliges rekker.

Nå kunne det egentlig være nok, men nei. I mellomtiden hadde Märta blitt nasjonens mobbeoffer ved at hun hadde sine kurs om lysfontener og den slags. Hun irriterte alt av ateistiske journalister med påstandene sine, og de er det ikke få av. Hun lot seg imidlertid ikke affisere av kritikken, men fant seg en ny flamme etter havariet med Ari. Slik kom sjamanen Durek Verrett inn i bildet med sine spesielle utfordringer.

Fra før hadde borgerligheten, eller hva det nå skal hete, gjort sitt inntog i familien ved Sonja, Ari og Mette Marit. Nå kom også sjamanismen inn i den rojale varmen. At Durek påstår å være sjaman, og ha evne til å heale både nåværende og tidligere sexpartnere, kan neppe ha vært lett å svelge for de nå lett tilårskomne foreldrene til Märta og Håkon Magnus.

Kongen som nå snart begynner å skrante litt helsemessig ved sine innleggelser på hospitalet lar seg ikke prege vesentlig av det som skjer rundt ham. Verken Dronningen eller ham selv virker særlig berørt av noe av dette. De baner heller fortsatt vei for nyvinninger og nytenkning i monarkiet. Ingen, gjennom tidene, har vel flyttet så mange meningenes stabbesteiner i den blå kongemakten som dem.

Å være konge eller dronning er virkelig ikke noe Nav skal legge seg bort i. At en blir et rojalt overhode er bestemt minst en generasjon før en må møte på jobb. Livet er da lagt fast for den som blir født inn i det. Haakon Magnus skal bli konge en dag, og kan ikke annet, for det har den norske grunnloven bestemt. Det kan han ikke velge selv. Han må følge sin far og gjøre sin plikt overfor stat og styringsverk. Mette Marit blir da også dronning, og de to vil i fremtiden bli omgrepet på et samfunn som endrer seg kolossalt raskt i moralsk verdisetting ved sin evne til å ta opp i seg det tilnærmet umulige. Det skjer i en verden som endrer seg raskere enn en trodde var mulig. Det konstitusjonelle innholdet i jobben er imidlertid det samme som det har vært siden 1905.

Kan vi kreve at mennesker skal bli tatt til fange av omstendigheter som går tilbake til det danske hoffet da bestefaren til Harald ble konge i Norge? Da prins Karl av Danmark ble kong Haakon av Norge. De har alle sammen jobbet hardt for nasjonen og tjent sin misjon og vel så det. Ikke bare det, familien har i mange tilfeller brøytet vei for menneskelighet og aksept for andre mennesker og legningene deres. Riktignok har omstendighetene tvunget dem til å tenke annerledes enn vanlig, og det har de klart med bravur.

Så hva gjør vi nå? Er det kanskje på tide med en diskusjon om monarkiet? Er dette noe vi kan forsvare i 2020? Hvor er det blitt av den valgfriheten vi påstår å ha fått så mye av i et rikt samfunn som vårt. Kan den også gjelde for monarkiet? Nå kan vi som innbyggere velge, ikke bare skole, men også sykehus og kanskje sykehjem. Jobb snakker vi ikke om. Der er det en selvfølge for alle å følge sin egen nese om de vil det.

Hva skal vi da kreve av Haakon Magnus den dagen han må etterfølge sin far, kongen? Eller er det da vi nordmenn skaffer oss nok et rojalt gissel? Burde vi spurt folket til råds i en slik sak?