Alle som bor ved kysten, vet godt at måker «bråker». For noen av oss er dette lyd vi kan leve med, og et naturlig innslag blant all støy vi mennesker lager. For meg som er født i Tromsø, men som flyttet sørover som barn, er lyden av måker et godt minne om sommerferier hos besteforeldrene mine.
I år er jeg så heldig at jeg har måker som har overtatt et gammelt kråkereir, og fått unger i hagen min. Selvfølgelig synes jeg (og hunden) det kan være litt slitsomt med alt «skrålet» – men er ikke det en liten pris å betale for at fiskemåken som er oppført som nær truet, nå har funnet et trygt sted de tre små ungene deres kan vokse opp?
Fjæra for alle
For mange virker det som om måkenes tilstedeværelse er en uakseptabel «belastning». Men, måkene som «bråker» gjør jo ikke noe annet enn hva alle andre foreldredyr gjør, de forsøker fortvilet å beskytte ungene sine. Når ungene forlater reiret er de naturlig nok sårbare, og foreldrene vet godt at det er mange farer. Har ikke vi mennesker det i oss å vise empati, og toleranse de få ukene fram til ungene selv kan fly?
De siste tiårene har antallet måker sunket dramatisk, og flere bestander er truet. Næringssvikt i havet, sammen med flere andre faktorer, har ført til at fuglene søker overlevelse på nye steder og oftere trekker inn i byer. Mange feiltolker dette som at bestandene er økende, mens de i realiteten er i tilbakegang.
I år er det enda viktigere å tenke sikkerhet til sjøs!
Til tross for tilbakegangen øker intoleransen. Også mediene har sin del av skyld i dette – sommeren er synonym med overskrifter om «plagsomme» måker som «terroriserer», og tilsynelatende gjør livet surt for folk. Artikler som fremstiller måkenes beskyttelse av unger som "terror" bidrar naturlig nok til å bygge oppunder misnøyen, og legger opp til et meningsløst hat mot disse fuglene.
Vi mennesker overfisker og tar måkenes næringsgrunnlag, vi forurenser, forgifter, forsøpler, bygger ut, og skader og dreper dyr. Det eneste måkene gjør, er å forsøke å overleve i en fiendtlig verden. Når vi mennesker har så stor skyld i måkebestandenes tilbakegang, er det ikke på tide at vi gir dem noe tilbake? Kanskje skylder vi måkene å vise litt forståelse, og gi rom for at også de skal få lov til å leve, og til å beskytte ungene sine.