Fra sidelinja

Vi som liker selvskryt

Vi pleide å se på oss selv som verdenssamfunnets mest bunnfaste bolverk mot storkarer.

En vennegjeng tar en selfie langs kysten.  Foto: Gerald Herbert/AP Photo

meninger

I landet der tale er sølv og taushet er gull, der stillest vann har dypest grunn, der tomme tønner ramler mest, har det alltid hersket en stilltiende, dyptpløyende skepsis til skrythalser og verdensmestere. Hadde vi praktisert dødsdom, ville selvskryt vært kvalifiserende. Så kom Facebook.

Det går mot sommer og høysesong for selvskryt. Ferier og skoleavslutninger. Stolte, stivpynta foreldre venter spente i lærestedets aula. De er ikke nødvendigvis spente på hva slags karakterbok poden kommer med, det er nå så sin sak. De lurer mer på hvor mange likes Facebook vil gi dem når de legger ut bildet. «Så var dagen kommet, Ovedia er endelig ferdig med ungdomsskolen, stolte foreldre» Hjerte, hjerte, 148 likes.

Nå vel, kanskje litt streng med foreldrene der, de skryter jo tross alt ikke av seg selv, selv om barneskryt må kunne anses som forkledd selvskryt, det er jo tross alt ens egen genetikk som fremheves. Det fins nok av annet selvskryt å ta av, folk skryter av sine egne eksamener, spennende og sosiale liv, arbeidsstykker, gryteretter, filetering, toppturer – det fins knapt den ting folk ikke klarer å vende til en personlig seier, en meritt verdig en offentliggjøring.

Tro nå ikke et øyeblikk at jeg snakker om alle andre her. Jeg er selv en notorisk selvskryter, såpass ublu at jeg til og med skryter av at jeg ikke skryter så mye på nett som før. Men jeg har både barns skoleavslutning, nyvunne jobber, halvgjort snekkerarbeid og amatørmessig brødbakst på Facebook-samvittigheten min. Ei stund kunne jeg knapt utføre noe som helst uten at det ble vist fram. Skulle jeg skru sammen ei bokhylle lette jeg etter både drillen og telefonen.

Det er forunderlig å se hvor populære slike personlige suksesshistorier er blitt. Folk går ut av sitt gode skinn for å like at en eller annen fjott melder at han har malt sørveggen. Hvorfor i all verden gjør vi egentlig det? Nå er vi riktignok nordpå, med pinlig mange sørvegger som trenger maling, så sånn sett er det jo greit, men kom an: Har vi virkelig ikke bedre å ta oss til? Hva sier alt dette selvskrytet egentlig om oss?

På safari i eget sinn, for å finne svaret på hvorfor jeg knaller til med en emoji av edleste sort, på tross av at det jeg leser er selvforherligende iscenesetting i sin reneste form, kommer jeg fram til tre motiv: Den ene grunnen til at jeg likertrykker er at jeg faktisk blir glad på noens vegne – man skal jo for eksempel være bra kjip for å boikotte en melding om et nyfødt barn. Folk må jo få skryte av sin egen fertilitet i det minste. Sædkvaliteten blant menn er, tross alt, fallende.

Den andre grunnen er at jeg ofte spontant tenker: «Good for you! Du er fornøyd med deg selv, og sier det, slike har vi ikke for mange av». Men ved nærmere ettertanke erkjenner jeg at vi har blitt en hel nasjon som er fornøyd med seg selv, vi renner over av noksagter som er fornøyd lenge, lenge før de har prestert noe som helst. Vi har dessuten altfor mange som slett ikke er fornøyd med seg selv, og for dem hjelper det ingenting å høre alt skrytet om det store intet.

Den tredje årsaken til at noen får tommel opp fra meg er at jeg føler en slags forpliktelse. Jeg vet ikke helt hvor den pliktfølelsen kommer fra, men det kan være noe så enkelt som at jeg er opplært til at dersom noen går på scenen og fremfører noe, så klapper man, uansett hvor dårlig det måtte være. En slags anerkjennelse av at noen våger å blottstille seg, selv om de helst blott skulle vært stille.

Det rare med denne nye anerkjennelsen av selvskryt er at den later til å være diskriminerende – det er ikke alle forunt å få salg på sitt selvportrett. Donald Trump i særdeleshet, amerikanere i sin alminnelighet – da er vi ikke nådige. Om Trump skryter av sin egen håndtering av Iran er det motbydelig og latterlig, men dersom naboen skryter av at hen har grilla ei pølse, er det full fest på nettet. Norsk skryt er fortsatt litt edlere enn utenlandsk skryt.

Jeg skal ikke dra konsekvensene av vårt nye selvskryt for langt, men likevel minne om faren for at dette ikke stopper på Facebook, men blir en del av måten vi som samfunn agerer på. Jeg mener å merke en viss glidning mot en aksept for å iscenesette seg selv, å bygge sin egen profil og merkevare, ikke bare på nett, men i livet. Var det ikke bedre om vi nyttet den empatien vi legger for dagen med all hyllesten til egoene der ute, til å heller skryte av andre? Av asylsøkeren på jobb som endelig fikk oppholdstillatelse, for eksempel?

I hylende kontrast til meldinger om ingenting, som likevel mottar folkets hyllest, står meldinger som virkelig vil si noe, en politisk ytring eller en lenke til en artikkel noen har skrevet. Man skal være en halv liten rockestjerne for at folk skal engasjere seg i slikt, det blir for forpliktende, særlig for oss godt voksne. Da vi var yngre var ting klarere, og vi talte tydelig. Når vi blir eldre, og mer erfarne, er ikke ting så klare lenger, alt blir litt vanskeligere.

Det kan noen ganger være lettere.