Nå skal samfunnet «tilbake til normalen». Tidlig under koronakrisa la Aftenposten fram et drømmescenario for verdensøkonomien: en rekordbratt opptur så snart usikkerheten forsvant. Det var likevel tvil om forbruket vil bli det samme. «Det er ikke sikkert at det frister med cruise i Karibia eller helgetur til New York til høsten,» het det.

Forfatteren og aktivisten Naomi Klein minner om at «det normale», det vi skal tilbake til, er krise. Klimakrisa skaper tørke og sult og sender millioner på flukt i store deler av verden. Katastrofebranner er blitt normalt. Det samme gjelder nedsmeltingen av isen i Arktis, som driver opp takten i klimaendringene. Ifølge FNs klimapanel må tiåret vi nå er inne i, brukes til å bremse den globale oppvarmingen og hindre at den når et vippepunkt, der livsvilkårene blir varig ødelagt for våre barn og barnebarn. Det er ei kritisk, ustabil tid.

Besteforeldrenes Klimaaksjon ble startet i klimakrisas tid, for at medlemmer av den eldre generasjon kan engasjere seg for fremtida til nye generasjoner. Vi prøver altså å tenke fremover. En engasjert pensjonist sa: «Vi trodde vi hadde lært noe under korona-krisa, og at heretter skulle alt bli annerledes. Men nå fortsetter de jo bare med å gjøre alt som før.» Mange mener det samme.

Gjennom koronapandemien ble det klart at verdenssamfunnet langt på vei er i stand til å møte ei krise som krise. Men straks en del av tiltakene lettes, blir de økonomiske følgene av koronapandemien brukt som grunn til å stille klokka bakover, som om vi kunne gå tilbake til tida før verden ble bevisst på klima- og miljøkrisa. Det har skjedd i Kina, der luftforurensingen alt er verre enn noen gang før. I USA ble lover om rett til ren luft og rent vann suspendert da pandemien satte inn.

Og i Norge har Stortinget 12. juni vedtatt å støtte oljeindustrien med over 100 milliarder kroner i form av skattelettelser og skatteutsettelser. Rent økonomisk er et slikt trekk vanskelig å forstå, når det er overproduksjon av olje og fylte oljelagre i hele verden. I vår måtte amerikanske oljeselskaper på et tidspunkt betale for å bli kvitt olja, og Norge har forpliktet seg internasjonalt til å redusere oljeproduksjonen. Nå meldes det også om nedgang i etterspørselen etter gass. Oljealderen var i sluttfasen alt før koronapandemien, og fossil energi blir faset ut i land etter land. Finansdepartementet advarte da også mot Stortingets oljepakke, fordi den ville gi selskapene insentiv til ulønnsomme investeringer.

Planen er likevel å investere ytterligere for oljeutvinning i vårt felles miljø. Regjeringen gikk 3. april inn for å åpne 36 blokker for oljeleting utenfor Vest-Norge, Trøndelag og Nordland mot Lofoten. Mot alle miljøfaglige råd ble det vedtatt 24. april at oljevirksomhet kan drives i de havområdene som har størst betydning for dyrelivet i Arktis. 6. mai vedtok Stortingsflertallet at områdene rundt Trænarevet, der det er 7000 år gamle korallrev, ikke skulle vernes. Norge som nasjon er på er full fart bakover.

«Nordlys» hilser støttepakken til oljenæringen velkommen på lederplass 15. juni, og skriver at «verden» vil etterspørre olje og gass i flere tiår fremover. «Vi kan like det eller ikke». Det er noe en ofte hører, men et godt argument er det ikke. Utslippene fra norskprodusert olje bidrar sterkt til ødeleggelse av det globale klimaet og miljøet. Det er realiteten, selv om det fortsatt er et marked for oljen og kanskje mulighet for kortsiktige gevinster. At utslippene skal fortsette, er ingen naturlov, men en politisk vedtatt utvikling.

Det skulle bare mangle at den ikke møter kritikk i klimasituasjonen vi er i. Eksperter og kunnskapsmiljøer over hele verden har tilrådd at koronakrisa brukes til å kutte klimagassutslipp og føre økonomien i bærekraftig retning. Leder for Det internasjonale energibyrået, Fatih Birol, har for eksempel oppfordret til å bruke koronakrisa til omlegging for energiøkonomisering og fornybare løsninger. Han mener regjeringer bør utnytte den lave oljeprisen til å fjerne subsidier på olje. Fossilsubsidier utgjorde totalt 400 milliarder dollar pr. år – før de siste bevilgningene fra det norske Stortinget.

I Norge ble akutt-tiltakene som skal berge bedrifter, utformet med en egenandel på 10 000 kr og en terskel for støtte på 5000 kr, slik at mange bedrifter ikke får hjelp i det hele tatt. Dersom målet med tiltakene var å berge arbeidsplasser, burde det være viktig å sikre små bedrifter, som utgjør svært mange arbeidsplasser over hele landet og i mange bransjer. Mindre bedrifter som arbeider med grønn omstilling, fra varmepumper og solenergi til energiøkonomisering, har henvendt seg til Stortinget fordi de faller utenfor regjeringens tiltakspakke. Det dreier seg om mange tusen arbeidstakere. De spør hvorfor det ikke satses på kjente klimatiltak som vi vet virker, i en tid med rekordhøy arbeidsledighet? Vi kan fortsette: Burde vi ta bedre vare på det vi har? Burde det satses mer på oppgradering av de mange eksisterende anleggene for miljøvennlig vannkraft? Ville ikke det skape arbeidsplasser, over hele landet?

Stortingsflertallets kommando «full fart tilbake til oljealderen» er i strid med synet til flertallet i befolkningen, ifølge en nylig meningsmåling. Koronapandemien har så langt gitt oss anledning til å tenke over hvilke verdier vi setter høyest, som samhold, solidaritet, kreativitet og ivaretakelse av de mest sårbare. For oss i den rike verden kan det være vanskelig å endre vaner, men Aftenposten kan ha rett i at høyt forbruk ikke frister like mye som før.

Disse månedene har vi sett hvordan selvforsyning, miljøvern, klima, sosial rettferdighet og helse henger sammen. Alt i mars la elleve norske miljøorganisasjoner fram for myndighetene ti punkter med motkonjunkturtiltak for natur og klima. 2. juni krevde 15 fagforeninger og miljøorganisasjoner, blant dem Besteforeldrenes klimaaksjon, at regjeringen setter i gang prosjekter som gir grønne arbeidsplasser, med raske kutt i utslipp av klimagasser.

I ukene med koronakrise har vi erfart at samfunnet trenger mange slags bærekraftig virksomhet, fra store satsinger som Nord-Norgebanen som kan erstatte mye av flytrafikken i nord, til energiøkonomisering, gjenvinning og reparasjon. Samfunnets bærekraft må styrkes gjennom desentralisering, økt selvforsyning av mat og arbeidskraft, bearbeiding av fisk, og produksjon av medisiner og sykeutstyr. Helse- og omsorgstjenestene må styrkes og sikres gjennom fast bemanning av sykepleiere og helsefagarbeidere. Nasjonalt og internasjonalt diskuteres hvordan krisetiltak kan fremme en samfunnsutvikling i bærekraftig retning, der økonomien kan respektere klimaet og naturen vi er en del av.