Står Narvik foran stagnasjon i stedet for forventet vekst?

Det har sammenheng med at Sverige har gått i gang med å bygge ut en internasjonal sentralhavn i Luleå, etter at alle spørsmål om miljøkonsekvensene av dette enorme prosjektet nå er løst. Her får man kapasitet til tre ganger så mange skip som i dag samtidig som tonnasjen økes fra skip på 55.000 tonn til 160.000 tonn. Den nye store havna, Malmporten Luleå, til over tre milliarder svenske kroner, skal stå ferdig i 2026.

Det er en moderne dypvannshavn med over 15 meters dybde. Kombinert med oppmudring av en dypvanns skipsled langs kysten økes seilingssesongen radikalt fra dagens seks-sju måneder til nesten helårsdrift uansett isforhold i Bottenviken.

Svenskene legger overhodet ikke skjul på at de ønsker å bygge ut et alternativ til Narvik havn, samtidig som planene om dobbeltspor fra Kiruna til Narvik ikke lenger har topp prioritet. Sverige har tre andre prosjekter foran: Malmbanan Kiruna-Luleå, Norrbotniabanan og så Malmporten Luleå.

EU støtter fullt utviklingen av Luleå til en av Sveriges største havner, som dertil også skal betjene Nord-Finland. Og hvorfor skulle ikke EU ta mer hensyn til to av viktige medlemsland, mens utenforlandet Norge får være glade over kjøttbeina som kastes over grensen i nord? Nord-Sverige sørger for 80 prosent av all råmalm og pellets som EU-landene trenger. Det er en kortere og billigere transport fra Luleå til Europa enn via Norskehavet og Nordsjøen.

Med korona-krisens voldsomme økonomiske belastning må landene mer enn noen gang tenke på sine egne interesser. Det gjør Sverige – og det betyr at jernbaneutbyggingen nord for Fauske ikke automatisk kan regne med adgang til svenske spor, og heller ikke et dobbeltspor på Ofotbanen som kanskje ikke blir bygget.

Jeg hører til dem som har trodd på en Tromsbane koblet opp mot Ofotbanen. Men nå må jeg innrømme at en nasjonal stambane gjennom Norge mer og mer tvinger seg frem for oss. Nøkkelord her er nasjonal forsyningssikkerhet.

Bevares, svenskene har behov for Ofotbanen også, men arbeidsdelingen fra i dag med 2/3-deler av malmen til Narvik og 1/3 til Luleå vil ikke lenger bestå, selv om det er kun 100 km fra Kiruna til Narvik og 400 km ned til Luleå. Derimot tilnærmet like mengder malm– og da har ikke svenskene lenger interesse av et dobbeltspor. Alternativet er billige krysningsspor, dvs. avkjøring fra hovedspor og la togene ha en passeringsmulighet når de møtes.

Undertegnede har tidligere skrevet at Ofotbanen og dobbeltsporet mer enn noe annet er et press fra LKAB og at det svenske konsernets interesser slett ikke er sammenfallende med de norske. Spesielt ikke når vi tar med Nord-Norgebanen. Svenskene har klart å få Narvik til å gå i spissen for at Norge skal presse frem et dobbeltspor fordi dette vil tjene Narviks interesser.

Men dobbeltsporet er ikke kun en norsk sak på 42 km fra Narvik til riksgrensen. Skal et «norsk» dobbeltspor overhodet ha noen verdi, så må svenskene parallelt bygge ut Malmbanan fra grensen og de 82 km ned til Kiruna. Imidlertid er dette et svært vanskelig prosjekt på grunn av natur- og miljøhensyn i tillegg til reindriftsnæringens interesser.

Det svenske Trafikverket har fremmet en plan om bygging i fem etapper til samlet pris på 7,9 milliarder SEK, men uten noen tidsplan. Det er oppsiktsvekkende at svenskene kan bygge en dobbelt så lang bane for kun halve prisen som på norsk side, siden dobbeltsporet på Ofotbanen er kalkulert til 13,2 milliarder NOK.

Men utvidelse av Malmbanan fra Riksgrensen til Kiruna er ikke tatt med i den svenske nasjonale transportplan og den er heller ikke finansiert. Hele prosjektet – på norsk og svensk side – må først drøftes innenfor rammen av svensk-norsk avtale om jernbanesamarbeid.

Ofotbanen er viktig og vil fortsatt være den eneste internasjonale toglinje fra Nordre Nordland. Men for Narvik er det åpenbart at etter 2026 så er det slett ikke sikkert at LKAB vil ha samme interesse av byen Narvik og Narvik havn som i dag.

Klarere enn før fremstår derfor Nord-Norgebanen som helt avgjørende for denne landsdelen – og at dette prosjektet kun kan vinne frem dersom vi legger til side nabokrangel til fordel for det som virkelig binder oss sammen.

Gjør vi ikke det og samtidig mister den gylne muligheten til å få vår jernbane bygget, så er resultatet gitt. Da gir vi Sverige en voldsom gevinst – med Kiruna som Nord-Norges viktigste transportsenter og med Narvik som supplementsterminal. De inntekter som norskgenerert bruk av jernbane gir legger vi igjen i Sverige i stedet for å bruke disse til å bygge og drive Nord-Norgebanen!