Kommentaren

Trenger vi skilt mot alt vi ikke liker?

Det første man skal spørre seg når det rykker i foten, og man ønsker å sette opp skilt, er om det man vil til livs faktisk er et problem eller ikke.
meninger

Hvis svaret er «nei, dette er strengt tatt ikke et problem», skal man umiddelbart krølle sammen lappen og gå videre til neste sak. Det er dette som burde skjedd på et tidlig idémøte, før friluftsrådgiver Henrik Romsaas i Tromsø kommune, og Brage Larsen Sollund, distriktssjef i Kreftforeningen, torsdag gikk ut i offentligheten med sine nyskapende ideer for å gjøre Tromsø, og dernest landet, enda sunnere og mer fornuftig.

Kortversjonen: Begge ønsker å sette opp skilt i de mest attraktive friluftsområdene i Tromsø, der røykere skal oppfordres til ikke å røyke i friluftsområder. Argumentene er av den typen det er vanskelig å motsi, fordi det er hensyn til barn og generell folkehelse som dyttes frem som motivet, og at alle motargument da kan møtes med «Jaså, så du er imot god folkehelse, og bryr deg ikke om barn, du? Du er en sånn type»?

I stedet burde man heller spørre seg om det er et reelt behov for disse skiltene, for ikke å glemme det høyst relevante poenget: Om de overhodet vil ha noen effekt. Motivene fra Larsen og Romsaas har jeg ingen grunn til å betvile eller dra ned i søla, men det å ha gode intensjoner er ikke ensbetydende med å ha rett eller være fornuftig, noe denne overivrige skiltkåtheten understreker til gagns.

Kreftforeningen vil selvsagt at alle skal slutte å bruke tobakksprodukter. Det er lett å forstå. Akkurat som at friluftsrådgiveren ønsker sunnhet og økt folkehelse. Jeg er dernest sikker på at noen hver har sine private lister over elementer de vil ha ryddet av sin vei, om de selv fikk bestemme.

Selv er jeg allergisk mot katter og hunder og lar meg stadig irritere over dyreeiere som behandler dyr dårlig, og jeg blir regelrett rasende av å se naive sulliker slippe hundene sine løs i friluftsområdene på Yttersia, midt i perioden med båndtvang. Sist sett forrige helg, da en fuglehund ble sluppet løs og løp tulling med tunga ut av kjeften, midt blant reir til et tosifret antall sjøfugl.

Katteeiere som ikke kastrerer kattene sine, men heller lar dem løpe rundt og pisse i garasjer og blomsterbed, irriterer meg. For ikke å glemme hundeeiere som lar være å plukke opp driten etter sine firbeinte, eller slenger fra seg poser med den samme driten (som, om mulig, er enda dummere).

Jeg irriterer meg noe helt sinnssykt over folk som ikke behersker å drikke alkohol blant andre folk, men som likevel gjentar og gjentar sin egen idioti. Helg etter helg. Julebord etter julebord. Firmafest etter firmafest. Grillfest etter grillfest. Som ikke klarer å oppføre seg når de er på byen, og som tror de har forkjørsrett i alt av køer, som pisser utenfor tilmålte områder og som ypper til bråk og er generelt dustete. Det vrimler av dem i utelivet hver eneste dag, og særlig i helgene, når alle amatørene kommer ut.

Og det irriterer meg når folk setter seg ved siden av meg og de har så mye parfyme og/eller etterbarberingsvann at det å være passiv inhalerer alene utgjør et eget, uønsket rusproblem. For ikke å glemme gatemusikanter som spiller trekkspill, messingblåser eller døll blues med forsterker, eller teltentusiaster som driter i alle andre enn seg selv, og derfor driter og kaster dasspapir rundt hytta jeg har. Og folk som pælmer søppel der det ikke skal pælmes søppel, enten fordi de bare er velsignet med så mye dumhet at de ikke vet hvor dumme de er, eller at de er totalt skjødesløse og ditto likegyldige til nærmiljøet sitt.

Slik kunne jeg fortsatt. Det er masse i hele verden som irriterer meg, og jeg hytter med begge nevene inni meg et tosifret antall ganger i døgnet. Noen ganger er jeg sågar oppe i tresifra. Men det er et Andesfjell-massivt vannskille mellom dette og det å gå til det drastiske skritt det er å be om produksjonen av offentlige skilt mot alt. For det ønsker jeg ikke.

Grunnen er enkel: Vi trenger det ikke. Vi trenger ikke advarsler, forbud eller moralistiske formaninger fra det offentlige om all etikette i det offentlige rom. Røykeloven var fornuftig fordi den hensyntok helsa til dem som ikke røkte. Det var bra. I dag er situasjonen helt annerledes. Røykere flest er i dag svært hensynsfulle, og det er å anse som elementær og forventet kutyme ikke å sjenere andre med røyken.

Det er ikke et samfunnsproblem, som er så presserende at det bør lages skilt, at det røykes i Telegrafbukta, Charlottenlund, Strandtorget, Kongeparken, Kirkeparken, bussholdeplasser og uteserveringssteder (steder Larsen og Romsaas nevnte som eksempler på hvor de ville ha skiltene satt opp). Hvor mange episoder i løpet av et år er dette et reelt problem for barn og voksne ikke-røykere?

Å hevde at den minimale tobakksrøykaktiviteten på disse stedene i dag faktisk er et seriøst helseproblem, er helt på tinnfoliehatt-nivå. Fordi det er tøv. Det er neppe ment slik, men den ufrivillige undertonen i slike formaninger som denne, har likevel noe tillitsløst, snerpete, nedlatende og indremisjonsaktig over seg. Det er ikke ment som en kompliment.

Vi kan ikke hamre opp skilt mot alt vi ikke liker, om de innbilte, helsepolitiske gevinstene er aldri så brolagt med gode intensjoner. Noen ganger må vi overlate til den enkelte å tenke selv. Også får vi heller irritere oss litt, korrigere hverandre og ha høflige dialoger. Så kan vi bruke pengene vi sparer ved ikke å lage skilt til noe annet, noe vi faktisk trenger. Jeg foreslår søppelkasser for plastposer med hundedrit.