Fra sidelinja:

Er knivene blitt sløve og kruttet vått?

Nå har regjeringen blåst 30 millioner på å kurtisere land til å stemme oss inn i sikkerhetsrådet i FN. Blant disse er det nok land vi gir penger til. Der skal vi spise kirsebær med de store og dyrke dette smålandskomplekset vårt, skriver Herman Kristoffersen.

Spaltist Herman Kristoffersen skriver om at Norge har blitt stemt inn i FNs sikkerhetsråd.  Foto: Pontus Höök/NTB Scanpix

meninger

Vi er skikkelig små i det store selskapet. Under en ussel tidels prosent av verdens befolkning, men alltid først i å bevilge penger til masse prosjekter.

Vi ivrer for fred på jord, klasebomber og kjemiske våpen. Mot reklame for sigaretter og alkohol og alltid først til å innføre tiltak mot klimaendringer og alt som ellers synes vondt og problematisk. Nå er vi altså kommet inn i det gode selskapet og får sitte ved samme bord som USA, Kina, Storbritannia, Russland og Frankrike.

Selv om en av dem eller flere alltid legger ned veto mot et forslag som virkelig betyr noe for et eller annet. De er såkalt faste medlemmer av rådet og har denne retten til å legge ned veto som de fikk etter siste verdenskrig.

Som er 75 år gammel nå. Hvorfor Storbritannia og Frankrike enda er med her, er et mirakel etter all denne tiden. Hvor er Tyskland hvis økonomi er like stor som hele det øvrige EU. Hvor er Japan eller Canada? Italia og Spania? Polen og Brasil?

Nå er vi inne i rådet fordi vi holder på å drukne i penger her vi sitter innenfor de økonomiske grenselinjene ute i havet som omgir oss. Oljen med alle pengene den genererer, pumpes ikke bare opp av Nordsjøen. Den pumper også opp sjølbildet vårt til tross for at mange unge mennesker i landet hater den.

Spaltist Herman Kristoffersen.  Foto: Knut Jenssen

Vi er blitt fredsnasjonen som alltid arrangerer freds- og giverlandskonferanser, fordi vi alltid er først ute med milliardene våre. Vi vil så gjerne være i begivenhetenes sentrum i slike saker og betaler gjerne prisen for det også. Nok å nevne Israel/Palestina og Columbia/Farc? Noen flere? Ellers har vi naturkatastrofer som flom og jordskjelv hvor vi heller ikke er sene med å bidra. Noe godt kommer altså ut av denne interessen.

Hvorfor er vi ikke like ville etter EU? Der sitter det store og viktige land og tar avgjørelser de bare behøver å sende til oss pr. brev så blir de gjennomført. Faktisk lenge før de blir det i resten av Europa. Vi er med i EØS og forpliktet til å gjennomføre direktivene til et EU hvor vi ikke har noen innflytelse. Her sitter vi gjerne på gangen og lar oss lede av små nasjoner som Belgia og Luxemburg.

Hvorfor? Er det fordi man tapte folkeavstemningen i 1994 og i 1972? At nederlaget enda svir såpass at en ligger unna å oppsøke denne smerten igjen? Er det hele forklaringen? Noe må det være siden det er åpenbart at en ville skaffet oss vesentlig større innflytelse ved å være med i EU enn å sitte sammen med de store landene i FN. Hvor er dessuten motsetningen her?

Internasjonalt er EU i dag selve bolverket for sivilisert opptreden i verden. De er mot Ungarns og Polens forsøk på å endre forvaltningsprinsippene vi bekjenner oss til. De er mot dødsstraff og rasisme og deres miljøengasjement overgår vårt eget i betydelig grad. De oppnår resultater vi ikke er i nærheten av en gang. Vi snakker mens de handler.

Noen ser dette. Unge mennesker innenfor miljøbevegelsen har fått dette med seg, og spør seg hvorfor vi ikke er med der beslutningene blir tatt. Ingen under drøyt 40 år har fått stemme om EU-medlemskap her i landet. Er det demokrati?

Og hvor er de gamle EU-motstanderne? Frykter de ikke den såkalte overnasjonaliteten som FN har med seg? Frykter de ikke at noen andre enn oss selv fatter vedtak som forplikter oss også? Eller har egentlig hele EU- debatten stivnet? Som en slags Aspic hvor en kan se gamle lekkerheter ligge og skjelve der inne i geleen.

Har en glemt hvordan en måtte slåss om standpunkter? Er knivene blitt sløve og kruttet vått? Har vi vennet oss så kraftig til denne sløve tilværelsen at vi ikke orker mer nå, noen av oss? Er velferdsstaten blitt en realitet og er paradiset nådd? Nå trenger vi ingen andre enn staten og staten trenger slett ikke oss lenger, det sørger oljen for.

Hva skjedde når høyresiden i England fikk landet ut av EU? Venstresiden hos oss ville at de skulle bli i EU. Eller tar jeg feil? Hvorfor er venstresiden her i landet enige med høyresiden i verden om EU? Kom ikke å si at politikk er kjedelig.

Kan vi ikke nå få en annen debatt? Kan ikke de som frykter overkjøring av nasjonale interesser ta fatt nå og advare mot FN og alt annet stygt de ser inne i krystallkula si? Selv om vi har det sosialdemokratisk godt og kan leve trygge og gode liv her i landet, så er verden fortsatt i sterk forandring.

Revolusjoner og kriger skjer fortsatt, selv om de er noe færre nå enn ved tidligere tider. Islam truer oss og vårt levesett. De vil ha sharialover. Det samme gjør disse høyreorienterte gærningene som aldri blir helt fornøyd. De liker forresten Odin og Tor bedre enn de liker oss sløvinger. Etter det vi vet er alle disse også mot EU-medlemskap. Så da teller de vel ikke, kan man tenke seg.