– Liker du den nye hårklippen min

– Ja, den ser flott ut. Får deg til å se ut som om du er 20 år.

– Takk, Sebastian, du kommer til å arve alt jeg eier.

Selv om småbarn i sin elskelige naivitet kan få det til å fremstå som om alderen ikke påvirker oss, vet vi at «alderdom» i bunn og grunn fortsatt er en «dom». Man dømmes til dårligere syn, ryggplager, hårtap og rynker – og det er hvis man har flaks.

Er man ikke fullt så heldig, kan dommen bli langt dystrere – kroniske sykdommer, inkontinens og en tilværelse hvor man er lenket til senga. Ja, det finnes sågar verre skjebner enn det også. Etter fylte 20 år er det vanskelig å finne argumenter for at alder er et pluss. Likevel feirer vi hvert bidige år at vi nærmer oss grava.

I de gamle kontaktannonsene pleide enkelte å slenge inn «alder ingen hindring», for liksom å vise at man var åpen og fordomsfri. I praksis betydde dette at man var åpne for at yngre mennesker tok kontakt. Folk langt over ens egen alder var stort sett utelukket, med mindre man heller søkte økonomisk trygghet enn kjærlighet.

«Når du blir gammel og ingen vil ha deg, sett deg på taket så kråka kan ta deg», heter det i et gammelt barnerim. Sannheten er vel at det fugleskremselsaktige oppsynet mitt etter hvert skremmer selv kråka.

I takt med at jeg gradvis har entret gubbekategorien, har det gått opp for meg at høy alder er omtrent like lite attraktivt som kusma eller skabb. Tidligere pleide jeg å trøste meg med at verdens tre største sexsymboler – Johnny Depp, George Clooney og Brad Pitt – alle var noen år eldre enn meg. Men det begynner å bli en stund siden ungjentene sukket og siklet over disse.

Å nevne dem for ei jente i tjueårsalderen, blir like fjernt som da faren min pleide å trekke fram Lill Lindfors som en eldre dame som holdt seg godt, da jeg selv var på den alderen. Hun hadde for så vidt ikke fått «kjerringkroppen» til sine samaldringer, men var likevel et godt stykke unna at noen på min alder drømte om henne.

Jeg kan heller ikke hevde å ha tatt vare på kroppen like godt som verken Brad Pitt eller Lill Lindfors, selv om jeg gjør noen spede forsøk. Da jeg for et par uker siden dro til frisøren, spurte hun høflig om jeg ville farge det grå håret ved tinningen.

– Nei, jeg vil gjerne se ut som om jeg er 70, svarte jeg ironisk. Hun flirte heldigvis.

Hårfarging er noe de fleste mener er forbeholdt kvinner. Det fnyses av menn som gjør det. Vi skal liksom slå oss til ro med de kortene vi har fått utdelt. Selv når disse er for «Svarteper» å regne, og man med enkle grep kunne fått til en dramatisk oppgradering. En mann som bruker Botox og farger håret blir automatisk for Jan Thomas å regne, samme hvilke underverker det måtte gi.

For min del har det blitt med farging, noe jeg begynte med etter at ei jente for noen år siden komplementerte meg med å si: «Jeg synes du kler det grå håret». Hadde ennå ikke blitt klar over at det var så synlig, og ble blodig fornærmet.

Nå gjelder det bare å ikke forsøke å legge an en for ungdommelig hårstil, slik at jeg blir patetisk. Det spiller ingen rolle at man «skatet» og hørte på hip hop i tenårene. «Saggebukse» og skateboard under armen ville likevel gitt inntrykk av en mann som desperat forsøkte å virke ung.

Jeg skyr det meste som lukter av (det jeg betrakter som) «gæmlismusikk» og synes at NRK P1 er altfor gubbete, så jeg håper det finnes en mellomting. Unngår også å gå med allværsjakke, et plagg som får selv 20-åringer til å se ut som besteforeldre.

Ikke for at det gjør noen på min alder til vinnere på kjønnsmarkedet uansett – selv på kretsmesternivå. De økonomiske likhetene i Norge gjør at heller ikke menn her til lands drar damer langt under sin alder, etter fylte 50. Dette, med mindre man har uhorvelig mye penger. Men det er kanskje like greit i alle tilfeller. Ingen ønsker å utsettes for spørsmålet om hun er ute og lufter sin bestefar, når man vandrer arm i arm rundt i byen.

«Er du god nok, er du gammel nok», heter det når purunge fotballtalenter à la Martin Ødegaard og Braut Haaland slår igjennom. Synes det var rart i midten av 20-årene å ha idretts- og musikkhelter som var yngre enn meg selv. Det var samtidig en erkjennelse av at jeg aldri selv kom til å nå så høyt innenfor disse områdene.

Da jeg for et kvart århundre siden spilte i band som var på samme plateselskap som Halvdan Sivertsen, lanserte jeg ideen om å kødde med media, ved å presentere vår ganske støyete, engelskspråklige singel som om det var visesangeren i totalt ny drakt. Presseskrivet skulle lyde noe sånt som: «Halvdan føler at han har gjort sitt for norsk språk og visesang, og har bestemt seg for at han resten av karrieren skal spille grunge».

Bodømannen syntes forslaget var festlig, og plateselskapet likte det, men manageren mente det var farlig å tulle med folks oppfatning om hvilken musikk folk på hans alder burde holde på med. I dag skjønner jeg bedre hva han snakker om. Er du i 50-åra, vil folk reagere negativt, med mindre man befinner seg i sjangrene country, visesang eller blues. Det er en og annen oldis blant elektronikaartistene også, men det har å gjøre med at ingen aner hvordan dem som spiller ser ut.

Er det rart man ikke har lyst til å bli gammel? I hodene til 50-åringene lever fortsatt en ungdom som tror at han eller hun er i sentrum av begivenhetene – fortsatt er kul og sitter med oppskriften på hva god smak er. Og som har en altoverskyggende stil som vil klare å utviske aldersbarrierene, hvis de bare gis sjansen. Vi har imidlertid ikke fått med oss at kunstnerne vi regner blant disse – R.E.M., DumDum Boys og Jo Nesbø – på ingen måte fanger ungdommen.

«Denne husker jeg. Det er sykt at de ennå spiller den på radioen, den er jo dritgammel», sa eldstesønnen min da de spilte en låt fra 2014. Der jeg sliter med å ta innover meg at det finnes folk som er født på 2000-tallet som har lappen og får lov til å drikke sprit, har de problemer med å fatte at det i det hele tatt kan ha vært noe liv før årtusenskiftet.

Det er kanskje ikke så rart, når man tenker etter. Gikk man 30 år tilbake da jeg var barn, fant man et Norge okkupert av Tyskland. Det var lenge siden, husker jeg.

30 år tilbake for meg nå, er derimot til studietiden. Og i hodet mitt tenker jeg fortsatt at hvis det ikke var for kona og ungene, ville livet vært sånn fortsatt. Og hvis du tenker at 30 år ikke er så lenge, bør du minne deg selv om at det er like lenge til 2050.

Det er lett å miste perspektivet, både for gammel og ung, men jeg prøver innimellom å hjelpe med litt kontekst. En gang jeg fortalte en historie om noe som skjedde for lenge siden, illustrerte jeg det ved å si at det var "selv før Bestemor ble født".

Sebastian (6) tenkte seg litt om, og svarte:

– Gikk Bestemor på skolen samtidig med Jesus?