Kåseri

Jeg tok feil - gang på gang på gang

Så deilig endelig å få rett til slutt
meninger

Kenny Dalglish smiler. Han har snørt et altfor stort Liverpool-skjerf rundt halsen og sitter ved kjøkkenbordet sitt.

Kenny Dalglish er født i 1951. Han fyller sytti neste år. Han har vunnet serien både som spiller og manager. Han er adlet til «sir». Han er et idol for Liverpoolfans over hele verden. Det er ikke mye han ikke har opplevd. Og likevel, nå sitter Kenny med verdens største smil rundt munnen.

Jürgen Klopp prater med Kenny Dalglish via internett. Den lange tyskeren har på seg Liverpooldrakt. Han takker Kenny og sier ligatittelen er vunnet for han. Jürgen Klopp er på gråten. Det er jeg og.

Fotball er ikke så viktig som det noen gang føles som. For 150 år siden ante de ikke hva det var en gang, men det har nå likevel vært en viktig del av livet mitt. Å være fotballsupporter er ganske så meningsløst, siden man ikke kan påvirke prestasjonene, men samtidig må ta konsekvensene av resultatene.

Heier man på en klubb, må man tåle å bli ertet av andre lags supportere selv om man overhodet ikke har innflytelse på hvordan laget spiller fotball. Hvis man er fan av en musiker eller forfatter, kan man bare la være å høre på de dårlige platene eller de mislykkede bøkene.

Som fotballfan må du være med hele veien, også når det bærer skikkelig utforbakke.

Jeg har heiet på Steve Harkness. Dominic Matteo. Bjørn Tore Kvarme. Paul Stewart. El Hadji Diouf. Igor Biscan. Sotiris Kyrgiakos. Jan Kromkamp.

Jeg heiet på David James etter at han spilte playstation 24 timer i strekk før en viktig kamp. Jeg heiet på John Barnes etter at han var blitt for gammel og treg. Jeg heiet på Neil Ruddock uten å vite at alt han brød seg om var å gå på fylla. Jeg heiet på Alberto Aquilani da han skulle erstatte Xabi Alonso. Jeg heiet på han som beit.

Jeg trodde Nigel Clough var den siste biten i puslespillet. Jeg trodde John Scales og Phil Babb ville tette forsvaret. Jeg trodde Paul Ince var det midtbanen vår trengte. Jeg trodde Fernando Torres ville bli i Liverpool hele karrieren. Jeg trodde Phillipe Coutinho ville bli i klubben hele karrieren.

Jeg støttet Roy Evans og hans naive angrepsfotball. Jeg støttet Houllier og hans defensive langballstil. Jeg støttet Benitez og hans kyniske defensive organisering. Jeg støttet King Kenny da han kjøpte Stewart Downing og Andy Carroll. Jeg trodde på Brendan Rodgers og hans «death by football».

Jeg tok feil. Gang på gang på gang.

Men jeg så McManaman i cupfinalen i 1992. Jeg så Fowler vippe ballen med hælen over Per Ove Ludvigsen. Jeg så Michael Owen løpe fra Arsenal i cupfinalen 2001. Jeg så John Arne Riise score på frispark mot Manchester United og Steven Gerrard score på overtid i cupfinalen i 2006.

Miraklet i Istanbul. 4-1 mot Real Madrid i 2009. «The Stevie G slip» i 2014.

Jeg var for ung til å forstå Hillsborough i 1989. Men jeg har lest og prøvd å forstå. Justice for the 96. Storsamfunnets forsøk på å dekke over sannheten og legge skylda på folk som ville gå på fotballkamp og kose seg.

Walk on. Mer enn en sang. Et motto, en livsstil.

Tho’ your dreams be tossed and blown. 30 år med drømmer, revet bort med vinden.

At the end of the storm, there’s a golden sky.

Jürgen Klopp er verdens beste fotballtrener. Da han fikk tid og penger, skapte han verdens beste fotballag. Tilfeldighetene gjorde at klubben han gjorde det med, er samme klubb som jeg heier på. Jeg kunne heiet på Nottingham Forest. Leeds. Sheffield Wednesday. Men jeg heier på Liverpool.

Klopp sa da han overtok klubben at han skulle endre tvilere til troende. Det har han ettertrykkelig gjort. Now you’re gonna believe us.

Liverpool – vi – har vunnet den engelske serien. Jeg har ventet og ventet. Jeg trodde ikke det kom til å skje i min levetid. Jeg hadde gitt opp, men så hørte jeg lerka som sang. Sølvstrupens sang. The sweet silver song of a lark.

Jürgen Klopp sa at seieren var for Kenny Dalglish. For Steven Gerrard, som aldri fikk vinne serien. Og for fansen. Det vil si meg, og deg også, om du skulle være så heldig å heie på Liverpool.

Nå er jeg tom. Jeg skal få se verdens mest undervurderte spiller, som har verdens sterkeste psyke (Jordan Henderson, selvfølgelig) heve Premier League-trofeet.

Liverpool, seriemester 2019/2020.

You'll Never Walk Alone.