Lørdagsmåseriet

Den énbeinte dronninga av Yttersia

Et måseri om Måshild og Måsgeir, og det å blande seg inn i naturen.
meninger

Jeg er ualminnelig opptatt av fugler. Vi sliter alle med vårt, men sånn er det iallfall. Jeg har ikke overvettes peiling på fugler, men jeg bruker masse tid på å se på dem.

Fra hyttevinduet på Brensholmen, ytterst på Kvaløya, sitter jeg i timevis og ser på dem. Jeg sitter der mens jeg skriver denne teksten, forresten.

Det er et yrende fugleliv her. Alle slags ender, tjeld, gjess, tjerne, jordugle, myrsnipe, enkeltbekkasin, tjyvjo, teist, lundefugl, havsule, tundralo, ravn, havørn, kråke og sjur og en haug forskjellige spurvefugler. Det er også et rypepar som hekker rett bak naustet. På fine dager, med lite vind, er det et salig orkester på Yttersia.

Verdens fineste og minst samstemte orkester. Det er lyden av en kyst som lever, dette. Og den gruser det meste av musikk.

Også er det masse måse. Jeg tror vi har de fleste variantene her ute. Hytta ligger inne i ei lita vik, og her er det måsen som regjerer. Øverst i næringskjeden har vi fuglenes analogi til spekkhoggeren. Bøllefrøet, den herskesyke, elegante og grovmålte svartbaken, den største måsa av dem alle. En fugl som i Tromsø sentrum kan være både skummel og ekkel, der den jager barn, turister og stupfulle innfødte som har kebab i hendene.

Her ute er den derimot et praktfullt syn, selv om den er en frekk og glupsk predator, som har både fugleunger og andres egg på menyen. Men den er vakker, svartbaken, og når den kommer inn for landing, skvetter de andre, og litt mindre, unna. Kråka også. Alle er redd svartbaken. Og den lander nesten alltid der det allerede sitter noen. Fordi den vil, og sikkert også litt på pur faen.

Gråmåsen følger etter på rangstigen. Også en kjent streifer i bymiljøet, men også den er vakker her ute. De er tallrike, og følger ofte etter båten, sammen med svartbaken, når man drar ut på havet. Andre ganger peiler jeg meg inn etter dem, når de finner fisk før meg. Det er bra symbiose.

For noen år siden la vi merke til et par som holdt til i vika vår, som var to fiskemåser, enda et trinn ned i rangstigen. For anonymitetens del kan vi kalle dem Måshild og Måsgeir. De er superfine, og kan ligne litt på krykkja, men de gulgrønne beinene (krykkja har svarte) og de hvite flekkene ytterst på vingene forteller hvem de er.

De var her da vi kom hit for sju år siden, og ble nesten som husdyr å regne. Dette paret var de minst sky fuglene i vika, og kom helt opp til hytta når de enset at det var mat i lufta. Jeg blir litt emosjonell av slikt. At de kjenner oss igjen, liksom. Det synes jeg er stas. De hadde reir et stykke unna, og kom alltid inn i vika på fjæra sjø, der de gomlet i seg snegler, kreps, skjell, småfisk og kråkeboller, som de flyr opp i lufta med og slipper ned i berget.

For tre år siden så vi at det var noe gærent fatt med Måshild. Hun spankulerte ikke like elegant i fjæra, men haltet og hinket. Fiskemåsene pleier å stå på ett bein, men dette var noe annet. Gjennom kikkerten så jeg at det nederste leddet på venstrefoten hennes var revet av, noe hun selvsagt var sterkt preget av.

Slik var det i flere dager. Hun sleit med å lande, og da hun tidligere hadde pleid å sette seg stødig ned på mønet av nausttaket, deiset hun nå bare rett ned i sanda, eller plasklandet i havet. Det tragikomiske var at hun nå ikke klarte å svømme, fordi det kun var ett bein med svømmefot, så nå spant hun bare rundt.

Det var vondt å se på. Hun klarte ikke hvile heller, så mens Måsgeir satt på begge bein og speidet etter svartbakbøllene, måtte Måshild sette seg ned i sanda, rett på buken.

Jeg bestemte meg for å hjelpe henne ut av smertehelvetet, for det var åpenbart at hun ikke ville klare seg. Naturen er nådeløs sånn. Jeg har sett bilder av hunder i rullestol og katter med støttehjul som erstatning for lamme bakbein, og jeg synes ikke noe om slikt. Det er dyr. Naturen pleier å ta seg av slikt, ellers så får man hjelpe til. Og i særdeleshet når det gjelder ville dyr som ikke klarer seg selv.

Jeg husker storebroren min ba pappa stoppe bilen en gang vi var på ferie i Trøndelag. Han hadde sett en måse med knekt vinge uti en åker, og nå drev flere kråker og hakket på den. Han gikk ut av bilen, tok en kjepp og gikk resolutt bort til fuglen og slo den i hjel med ett slag. Det gjorde inntrykk. Han var jeger og opptatt av dyrevelferd. Dyr skulle ikke pines. Det var en hard, nødvendig og klok leksjon jeg tok med meg videre.

Jeg har et salonggevær med kikkertsikte og lyddemper, som primært er ment å bruke på kråker i jakttiden, for å holde bestanden nede, med tanke på alle de andre fuglene. Nå skulle jeg heller bruke våpenet for å hjelpe Måshild ut av denne verdenen. Men dette fikk åpenbart Måhilds sjette sans med seg, for hun ble bare søkk borte. Måsgeir også.

Den sentimentale delen av meg syntes det var litt trist. Ja ja, da ble hun vel mat til havørna, kråkene eller ravna. Vinteren som kom var en av de hardeste i manns minne her ute. Lite snø, iskaldt og barfrost i nesten et halvt år. Vannet på hytta frøs. Selv de fastboende, som bruker vannet hele tiden, opplevde det samme. Tela satt til langt uti juni.

En vårdag jeg satt og lurte i kjøkkenvinduet med kikkerten og så på et laksandpar, kom det to fiskemåser flygende inn i vika. Den forreste landet elegant nedi flomålet, mens den andre svimlet litt mer i nedslaget, og plasket ned i vannet. Så hinket hun opp, med et skjell i nebbet.

Det var pinadø Måshild. O’ lykke! Den harde vinteren hadde tatt knekken på det meste her ute, fra smågnagere til store hjortedyr, og solide kopperrør hadde blitt både vrengt og sprengt av den beinharde kulda.

Men Måshild lot seg ikke knekke. Ikke faen. Hun er ikke ei fisefin byfrøken som lar seg vippe av pinnen av den hardeste vinteren både hun og jeg har opplevd. Ikke engang med kun ett funksjonelt bein.

Hun satt seg ned på buken i den oppvarmede vårsanda. Måsgeir vrinsket brunstige hyl. Det var et komplett rørende syn. Det ble ikke mindre rørende av at Måsgeir nå hadde tatt oppgaven som mann i huset, med å skaffe mat til dem begge.

Se, nå henter Måsgeir mat til henne!

Kona mi ropte forsiktig og begeistret. For en gentleman, sa hun enda litt mer forsiktig, med dårlig skjulte hint til hvem nå enn det måtte være myntet på. Dette var åpenbart en ny greie, for Måshilds evner til å skaffe seg mat for egen hjelp var betydelig redusert.

I rettferdighetens navn skal det sies at Måsgeirs gentlemanstakter saktens kan diskuteres, for det var ikke sjeldent at han kom landende tett inntil henne med en småfisk i nebbet. Og straks hun hadde fortært den, klatret han opp på ryggen hennes og, ja, dere skjønner. Men de er jo sammen, så heeeelt Metoo var det heller ikke.

Akkurat nå, mens jeg skriver, er Måsgeir ute og jakter. Måshild sitter på stranda og speider ut mot Hekkingen fyr etter kjæresten sin. Jeg lurer opp kikkerten og tar en titt. Hun ser uforskammet bra og fornøyd ut, den halve foten til tross. Så ufattelig glad jeg er for at jeg ikke «hjalp» henne for tre år siden. Så prøver jeg å ta et bilde av henne gjennom kikkerten, med mobilen. Det er litt vanskelig å fotografere på den måten, for det hele vakler og vingler.

Akkurat idet jeg knipser, snur hun ansiktet blygt unna, som om hun skjønner hva som er på ferde. Kåt på frilynte Yttersia er nå én sak, men PR-kåt? Ikke denne dama, nei.

Måshild, den énbeinte dronningen av alle fugler.

  Foto: Egon Holstad