Da Stortinget nylig ble enige om å gi skattelette til oljeselskapene, gikk flertallet samtidig inn for å sikre en terminal for omlasting av olje fra Johan Castberg-feltet på Veidnes i Nordkapp kommune i Finnmark.
Olje- og energiminister Tina Bru sier nå at vedtaket neppe er forenlig med statsstøttereglene i EØS-avtalen, og skaper usikkerhet om terminalen blir noe av. Det er dermed ikke rart at folk i Finnmark føler seg ført bak lyset etter den første gleden over vedtaket.
Oljeministeren fra Høyre skyver EØS-avtalen foran seg for å avverge et statsfinansiert prosjekt hun ikke er for. Det har vi sett mange ganger før. Merkeligere er reaksjonene fra deler av opposisjonen. Istedenfor å stille spørsmål ved en EØS-avtale som gang på gang hindrer statlig finansiering og gjennomføring av Stortingets vedtak, mener Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson Hadia Tajik at det bare handler om å «tilpasse» støtten slik at ESA godkjenner den. Hun ber statsråd Bru sette seg inn i «kreativiteten tidligere regjeringer har vist» for å realisere viktige satsinger.
Når Norge på område etter område butter mot det rigide EU-regelverket som EØS-avtalen gjerder oss inn med, har partier som gjentar og gjentar at EØS-avtalen «har tjent oss godt» ingen andre svar enn at vi å være oppfinnsomme for å unngå falkeblikket fra EØS-tilsynet ESA.
Når dressen blir stadig trangere, er det en kortsiktig og ubekvem løsning å fjerne stadig flere knapper og stramme inn magebeltet. Folkevalgte organer og byråkratiet har nok av andre tråder å ta fatt i om de ikke skal være kreativt skredderverksted.
Dressen som noen mener tjente oss godt på 1990-tallet, er blitt en tvangstrøye. Da er det eneste fornuftige å skifte ut hele dressen med en ny.