Livet er komplisert og verden er slett ikke alltid til å forstå seg på. Det er så vidt man sjøl klarer å forstå det – at en politimann kan holde kneet sitt mot noens hals i åtte minutter mens mennesket som ligger ned i asfalten ber for livet sitt mens han langsomt kveles og dør.
Hvordan skal vi forklare dette for barn? Hvordan skal vi forklare det uforståelige: At verden er så grusom at mange blir urettferdig behandlet, og at mange blir mishandlet og drept på grunn av hudfargen sin?
Hvilke ord skal man bruke for å fortelle barn at diskriminering er noe som preger hele samfunnet, at noen folkegrupper er «dømt» til å være underprivilegerte, at verdens mektigste person er en rasist og at samfunnet vårt er rasistisk, og at vi ikke har klart å kvitte oss med den strukturelle rasismen vår?
NRK Super har vist seg i stand til å forklare og formidle det vanskelige. Gang på gang imponerer denne kanalen med sin håndtering av vanskelige tema, enten det handler om seksuelle overgrep, minoriteter, pubertet, psykisk helse, klimautfordringene, kropp og seksualitet eller alt det andre som kan føles umulig for mange av oss andre å formidle på en klok måte. Nå er samfunnsoppdraget og temaet rasisme.
Studier har vist at barn ned i 6–7 års alder er tilbøyelig til å assosiere negative handlinger med personer med mørk hudfarge og at de også i denne alderen begynner å vurdere personer ut ifra hudfarge. Dette er forsket på blant annet gjennom en studie som blir kalt for «dukkestudiet».
Her blir barn presentert for tre dukker med forskjellig hudfarge. En jente blir spurt om hvilken dukke hun tror er den peneste, den smarteste og den beste dukken. Hun peker konsekvent på den hvite dukka hver gang.
Så får hun spørsmålet om hvilken dukke som ser mest ut som henne selv. Da peker hun på dukken i midten, den med mørk hud. Ansiktsuttrykket på jenta når det går opp for henne at hun ikke tilhører den gruppen som ansees for å være mer intelligent, mer attraktiv og mer velstående river i hjertet.
Barn lærer tidlig at det er det hvite som er det mest foretrukne. De har også en fargeblyant i pennalet sitt som heter «hudfarge». Det er bare en fargeblyant, men den er faktisk veldig problematisk. Den forteller barn at denne hudfargen er den overordnede, selve hudfargen.
Dukkestudiet forteller oss at mediene og samfunnet faktisk ikke makter å kommunisere at mennesker med mørk hudfarge er like mye verdt som mennesker med hvit hudfarge. Her er NRK Super et solid og hederlig unntak.
Aldri har NRK Super vært viktigere og mer kjærkomment enn nå. Når Donald Trumps twitterkonto, Sylvi Listhaugs Facebook-side og lettkledde influenceres ytringer blir de viktigste kildene til å sette dagsorden, og når de fleste mediehusene utformer sine redaksjonelle strategier ut fra hva som gir flest klikk, er det viktig at det finnes noen som prioriterer innholdet sitt ut fra hva som er viktig.
Vi trenger å bli underholdt, men vi trenger også noen som kan opplyse oss, forklare oss og samle oss – og NRK Super klarer alt dette samtidig. NRK Super klarer også å involvere minoriteter, og gi disse roller som er noe mer enn bare å være representanter for sin egen minoritet.
Slik bygger NRK Super en kultur som samler oss: Alle kan være med på BlimE-dansen, enten vi er voksne eller barn, tøffe soldater eller sårbare eldre, funksjonsnedsatt eller en ubekvem statsråd. Vi tror på det vi ser, og NRK Super lar oss av og til få se et samfunn som er tilgjengelig for alle og der alle har en rolle å spille. Når vi tror på et samfunn som er inkluderende og der sosiale forskjeller utjevnes, blir det mindre plass til den strukturelle rasismen som i mange hundre år har hemmet oss.
Hvis du kjenner et barn, tror jeg det fineste og viktigste du kan gjøre for deg selv og det barnet er at dere setter dere ned sammen og ser på «Supernytt», og deretter snakker om alt det vanskelige, det brutale, det kleine, det deilige og det fine med verden og livet. Det er forresten ingen grunn til å stoppe ved «Supernytt». Du vil garantert bli begeistret for både «Lik meg», «Zombielars», «Klassen» og «Pubertetscamp» også.
NRK Supernytts sending om rasisme 16. juni, var en form for voksenopplæring jeg skulle ønske ble obligatorisk. Rasismen finnes i Norge, og rasisme starter tidlig. «Man burde begynne med seg selv, og prøve å ikke ha så mange fordommer,» sier syvendeklassingen Anja til «Supernytt».
Barn og ungdom blir ansvarlige når de blir tatt på alvor.
Jeg er overbevist om at barn blir klokere av å følge NRK Super. Når verden står i fyr og flamme, er det betryggende å vite at NRK-Super-generasjonen en dag skal ta over roret. De er morgendagens politikere, ledere og stemme.