Det er ikke over dette. Konkursene rauser på, en haug bransjer ligger svimeslåtte og til tross for en gradvis oppmykning av smittevernreglene i Norge, er det ingen grunn til å slappe av.

I et intervju med direktøren for FHI, Camilla Stoltenberg, på NRKs «Nyhetsmorgen» denne mandagen snakket hun om årsperspektiv på når hun tror dette kan være over. Denne pandemien er ei seig bølle. Spørsmålene talløse. Svarene betydelig færre.

Samtidig melder politiet landet rundt om så mye durabelig flatfyll og uansvarlig oppførsel at man nesten fristes til å bli skadefro på vegne av dem som måtte pådra seg smitte som følge av det, hadde det ikke vært for at det primært er de eldre i deres kontaktnett som eventuelt blir rammet, ikke idiotene selv.

«#Tromsø: Det ryr inn med meldinger om støy og festbråk fra hele Tromsø by. Vi har ikke mulighet til å nå overalt», kom det oppgitt på Twitter fra Troms politidistrikt, klokka 03:25 natt til forrige lørdag. Det samme har vi sett i Oslo og flere andre byer. At folk bare gir faen. Man kan sannelig bli misantropisk av mindre.

Følger man litt med på hva som skjer utenfor sin egen andedam, for eksempel i USA eller Sverige, får man daglige påfyll av påminnelser om at dette ikke er over. Vi er bare litt bedre rigget enn vi var 12. mars, da alvoret – med rette – ble tvunget på oss fra myndighetshold.

I Tromsø er serveringsbransjen en vesentlig del av både næringslivet og byens image utad. Når byen skal fremsnakkes av lokale myndigheter, er det nettopp utelivet, kafeene, restaurantene, kneipene, bulene osv. som nevnes. Med rette. Utelivsbyen Tromsø er sentral i både vårt eget selvbilde, og i hvordan vi ønsker å bli oppfattet utad.

Det er mye utskifting i denne bransjen. Få aktører overlever i et tosifret antall år, nye kommer til, gamle travere må legge inn årene. Likevel er summen bardisker og tappekraner noenlunde stabil. Det sysselsetter masse folk, direkte og indirekte, og det er ikke få studenter eller andre nyfikne tilflyttinger fra nært og fjernt som har hatt nettopp denne bransjen som økonomisk livbøye opp gjennom. Slik er det fortsatt.

Det er beinhardt å drive ett eller flere utested. De ansvarlige jobber som heltinner og helter, ofte med små marginer og med en stadig frykt for konkursspøkelset hengende over seg. Jeg hadde selv dette som levebrød i mange år av mitt forrige liv, og selv om det var forbanna skøy på mange vis, var det en evig kamp, der man aldri kunne tillate seg å slappe av. Det er alltid noen nye aktører med nye og spennende konsept som lurer rundt neste sving.

Dette har selvsagt blitt enda mer kritisk for mange etter koronautbruddet og nedstengningen. Kreative og kule løsninger med bringing av mat og lignende har hjulpet på, men det er og blir den daglige drifta i egne lokaler som er bransjens brød og smør. Det er dette de lever av.

Nå har det kommet krav om bordservering, for at de skal få lov å servere drikke, som frustrerer. Dette kravet, sannsynligvis ment for å redusere smittefare, er helt irrasjonelt og må opphøre straks. Aktørene har allerede flere på jobb sammenlignet med antall gjester, slik det allerede er, og dette forverrer situasjonen deres, uten at det engang fungerer slik det er ment.

Veien til konkurshelvetet deres er brolagt med paragrafer marinert i gode hensikter, men det hjelper ikke, all den tid det bare stikker kjepper i hjulene for en gjeng som allerede kjemper med ryggen mot veggen. Uten at det reduserer smitterisiko. Det er en ganske unik kombinasjon målt på tullballskalaen.

Kommer det tre gjenger inn på sted, må de altså sette seg på hvert sitt bord, gå til baren, bestille valgte forfriskninger og så sette seg igjen, mens den arme bartenderen må bære dem ut og gå tre tur/retur-turer til de respektive bordene.

Dermed hoper det seg kø opp i baren, som skaper høyere tetthet blant kundene, samtidig som barens kapasitet og potensial for effektivitet er redusert. Som gjør at de trenger enda flere på jobb, for å betjene et lokale som allerede har redusert kapasitet, siden det kun er lov å tilby sitteplasser til gjestene.

Det gir ingen mening overhodet. Slik det er nå, kan du som kunde sette deg på en barkrakk i baren og ta bestillingen, få drikkevarene servert, reise deg opp og ta dem med til bordet der vennene dine sitter.

Gjør du bestillingen stående, og så bærer varene fram til ønsket destinasjon i lokalet, bryter utestedet regelen. Regelen er like dum som klassikeren om at du ikke har lov sprite opp blandevann, mens det er fritt fram å blande ned spriten med blandevann.

Hva konsekvensene for regelbrudd er, er uvisst. Men aktørene ønsker ikke å havne i klammeri med de lokale myndighetene, og derfor følger de reglene pliktskyldig. Og dette kommer i tillegg til idiotiske påpakninger om trangnøtta skjenkeregler som tolker alt i verste mening når det gjelder alkoholreklame osv.

De som lager slike regler er åpenbart ikke mye ute på byen selv. Det burde de prøve, samt snakke tettere med bransjen og ta dem med på råd når nye regler skal utarbeides. Snakke med dem. Og, ikke minst, høre på dem. For aktørene ønsker å spille på lag.

Det er flott med regler, forholdsregler og anmodninger om forsiktighet, slik det er nå. Men da må man lage regler som faktisk funker. Ikke regler som bare herjer med arbeidsfolks hverdag, og som attpåtil har motsatt effekt enn det man ønsker.