Vi må etablere et system hvor Norge deles inn i soner, hvor smitten i hver sone avgjør omfanget av tiltak. Med dagens svært lave smittesituasjon i Norge hvor mesteparten av landet ikke opplever registrert smitte, så risikerer man at tiltakene oppleves urimelige og at man deretter tvinges til å håndheve restriksjoner som ikke er i tråd med manges oppfatning av situasjonen. Vi trenger et nasjonalt system med lokale tilpasninger, et smittetrafikklys.

Vi ser i dag oppslag hvor lokale myndigheter igjen truer utelivet i Tromsø med nedstengning. Vi ser at myndighetene i Oslo snakker til utelivet som om de er et uskikkelig barn som må irettesettes. Helseministeren står med 1-meters tommestokk på TV for å vise oss hvor langt en meter faktisk er. Disse er nå i ferd med å tape kommunikasjonskampen.

Vi kan alltid diskutere at det sikkert er steder som kan forbedre smittevernrutiner, og at enkelte dermed får en fordel overfor de som prøver å etterfølge påleggene. Men hovedproblemet er nå at kundene ikke respekterer restriksjonene. Det gjør mange seriøse aktører i utelivsbransjen som fortvilte.

Snakker vi med hoteller som tilbyr kurs og konferanse så er de, om mulig, enda mer fortvilte. Mange av dem får nesten ikke gjort noe som helst med dagens restriksjoner og tvinges inn i store problemer overfor sine forpliktelser.

Kulturbransjen er totalt satt ut av spill. Dagens regler, som man til stadighet hører vil vedvare på ubestemt tid, medfører at en lang rekke kulturaktører vil havne i langt større problemer enn de allerede har. Nå er frykten deres at de heller ikke i 2021 vil kunne lage festivaler, konserter, teaterforestillinger og show, med mindre de er en gjennomfinansiert offentlig kulturinstitusjon.

I idretten er det masse frustrasjon rundt hvordan tiltakene slår ut, hvor blant annet breddefotballen er i harnisk.

For alle disse, og mange andre, så oppleves det urettferdig at mange andre bransjer hvor folk ferdes tett innen både handel og transport, ikke trues med pekefingeren når de ikke klarer å gjete sine kunder, mens andre konstant trues med nedstengning eller ikke får lov til å virke i det hele tatt.

Daglig ser vi nå virksomheter som går konkurs eller nedbemanner permanent. Dette vil bare øke på. Det viktigste mottiltaket er å gi mulighet til normal drift.

Jeg savner derfor diskusjonen om lokale tilpasninger. Lag et system med røde, gule og grønne soner. Soner uten smitte i en viss periode, f.eks. Tromsø, som ikke har hatt smitte siden 17. Mai kan være grønn. I grønn sone fungerer samfunnet som normalt. Ved en nærmere definert økende smittesituasjon går man over i gul sone. Da innføres 1-metersregelen og andre av de mest effektive restriksjonene. Får man kontroll etter nærmere definerte parametere, går man tilbake til grønn. Om det derimot går virkelig galt så risikerer man rød sone, ala tiltakene 12. Mars.

Skrekken for oss alle er rød sone. Dit vil vi ikke. De fleste virksomhetene er nå rigget og har lært seg systemer for redusert drift i gul sone og vet hva dette innebærer. Gi dem derfor sjansen til å ha normalt virke når det er mulig, og så må vi heller stramme inn om situasjonen skulle kreve det.

Det er nok enkelte organisasjoner som er engstelige for at lokale myndigheter skal lage egne regler, som den mye omtalte søring-karantena, og dermed skape vanskelige situasjoner med lokale særtiltak. Det bør kunne unngås ved at man sentralt definerer hvordan dette skal være utformet, og at lokale myndigheter har styring på trafikklyset fra grønt til gult i samråd med nasjonale myndigheter.

Hovedproblemet nå er at myndighetene står med hevet pekefinger og truer og opplever at færre og færre respekterer dette siden de ikke oppfatter situasjonen som utfordrende nok. Bare spør de ansatte i utelivet som må ta imot kjeft og trakassering fordi de prøver å gjøre det myndighetene har pålagt dem og så opplever medieoppslag hvor de blir kritisert fra dem som har pålagt dem restriksjonene.

Er ikke myndighetene engstelige for at de nå risikerer å rope ulv, ulv, og at vi så kommer i en eventuell ny smitteoppblomstring til høsten hvor befolkningen da ikke hører etter pga. trøtthet overfor tiltakene? Ville det ikke vært bedre om vi nå kunne fungere som normalt der man ikke har registrert smitte på over en måned, og heller kunne innføre tiltakene på nytt om det skulle bli behov for det?

Helsedirektoratets talspersoner har til stadighet uttalt at vi kanskje må leve med smitten i flere år før det foreligger en vaksine. Da må de lage et system som tillater normal sosial omgang der det ikke er smitte til stede. Vi kan og vil ikke leve et liv uten å spille fotball, gå på konsert eller sitte tett sammen i et sosialt lag hvor alle ikke er i samme husstand. Å holde en meters avstand til alle andre er så inngripende for vår livskvalitet at dette må vi ta på alvor.

Nå er vi i ferd med å få et økende kontroll- og angiversamfunn, hvor myndighetene enten må slå hardt ned på den sivile ulydigheten som pågår, stenge ned virksomheter og konstant advare i stedet for å innse at her bør man ikke skape mer frustrasjon enn nødvendig, og så lage et system som folk kan forstå, akseptere og leve med.

Vi forstår alle sammen at dette ikke er en lett øvelse for myndighetene, og at lokale myndigheter er satt til å håndheve sentrale bestemmelser. Men vi står alle i en unntakssituasjon hvor veien blir til mens vi går, og vi må derfor hele tiden se på utvikling av tiltakene slik at flest mulig kan virke så normalt som mulig samtidig som både smittevern og andre hensyn får en god balanse.

Om jeg hadde bodd i et lite tettsted i Finnmark uten et eneste registrert smittetilfelle i det hele tatt, så hadde dugnadsånden min vært ganske tynnslitt om jeg drev den lokale puben med tap eller spilte fotball på det lokale breddelaget. Dette vil gjelde mer og mer også andre steder, jo lenger det går fra sist registrerte smittetilfelle. Om det da er et par bydeler i Oslo som opplever smitte så bør smitten håndteres der, ikke i Finnmark.

Når alt stengte ned ble vi fortalt at vi måtte sørge for at helsevesenet fikk tid til å rigge seg for det som var ventet og at de ikke skulle bli overbelastet. Vi ble ikke forespeilet å leve med nesten ingen smitte og strenge restriksjoner på ubestemt tid.

Lag et trafikklys for Norge hvor vi innfører lokale tiltak for å håndtere den lokale situasjonen. Da kan man unngå en for stor trøtthet overfor tiltakene i befolkningen. Det gir både insentiv og innvirkning på situasjonen for oss alle.