Har folk fjernet seg så langt fra naturen at møtet med den vekker frykt?

Toleransen for naturlig dyreliv minker i takt med at de ville dyrene forsvinner. Mer enn halvparten av verdens ville dyrebestander er blitt borte de siste 50 år. Vi bygger ned stadig mer natur og fortrenger dyrene fra deres leveområder. Samtidig forventes det at dyrene skal holde seg på avstand og være minst mulig synlige og hørbare, selv om deres leveområder blir stadig mer innskrenket og oppstykket.

Sensasjonsoppslag preger sommeren. Folk føler seg truet av den lille fiskemåken på et halvt kilo når den prøver å verne de små ungene sine på bakken. Noen føler seg truet av den sky grågåsa når hun hveser fra reiret sitt for å vise at hun har en familie å beskytte. Tillitsfulle rever på øyene i Oslo-fjorden som er vant til å få mat fremstilles som en fare, og folk vil ha dem flyttet eller skutt - midt i yngletida. Alle dyr skal holde avstand, ikke søke til folk for mat og ikke vise at de er redde for ungene sine. Tenker folk over hva dyrene må tåle av oss? Hva vi forårsaker av støy, forstyrrelser og skader for andre arter? Vi driver rovdrift på naturgrunnlaget og forsøpler dyrenes livsmiljø, vi bygger ned naturen og ødelegger hekkeplasser og yngleområder, vi kjører i hjel tusener av dyr på veiene hver dag, råkjører med vannscootere i skjærgården i hekketida, mishandler og dreper dyr. Likevel klager vi på dyrene og fremstiller dem som en fare for oss. Reven er statistisk sett like lite farlig for mennesker som katten er - med andre ord så harmløs som vi kan forvente at noen skal være. Når rever har bitt mennesker har det helst vært i selvforsvar når de er blitt fanget eller trengt opp i et hjørne. Det er revens natur å velge flukt som første utvei når den konfronteres med mennesker og rovdyr, og selv litt større lam kan få reven til å ta bena fatt. Reven er heller ingen trussel mot pinnsvinbestanden, slik noen prøver å vri det til. Den trusselen står vi mennesker for, med biltrafikk, robotplenklippere og giftbruk i hager og landbruk. Fugler bruker bare de metoder som naturen har utstyrt dem med for å beskytte avkommet. Gjess og svaner hveser og måker foretar skinnangrep. De er ikke aggressive, de er bare redde for ungene sine. Naturen er perfekt innrettet for at dyrene skal ha best mulig sjanse til å overleve. Fremstillingen av naturens dyr som en fare og plage for mennesker viser at vi er blinde for våre egne handlinger. Vi evner ikke å se det som burde være åpenbart for alle midt i naturkrisa - at vi er blitt en trussel mot alt annet liv på jorda. Vi kan snu vårt handlingsmønster. Vi kan velge å ta mer hensyn, gi mer plass til andre, tåle mer fra naturen, og minne oss selv om at vi som art er langt fra lydløse og harmløse. Det er vi som har bygd oss inn på dyrenes leveområder. Da må vi tilpasse oss naturen, i stedet for å forvente at naturen skal tilpasse seg oss.