I Tromsø kommune har sjefen i kommuneadministrasjon sagt opp og slutter. For den beslutningen, tatt på eget initiativ, får hun en sluttpakke på kr 2.000.000. Pluss inntil kr 100.000 til dekning av advokat/rettshjelp.

Og det fra en kommune som er blakk. Ja, mer enn blakk. Skinne, hakke, peise blakk sagt på klart tromsøspråk. Og det stussligste av alt: svært få reaksjoner fra de politiske – eller administrative miljøer. Merkelig, men kanskje en pekepinn på at det er en ønsket oppsigelse, som beslutningstakerne mener er verd et par millioner fra ei tom kommunekasse.

Blant Tromsøs mange arbeidstakere, så får noe over 40 prosent lønn fra det offentlige, og i de sirkler kan det virke som at de som administrerer og setter lønnsstandarden, tror at penger til lønninger vokser på frodige lønnetrær, så hvis det blir manko i den offentlige lønnskonto, ristes det bare litt ekstra i lønnetreet, og vips så er de økte lønnsutgifter i boks. Du og jeg kaller den øvelsen for økt skatt og avgift. Virker ikke den øvelsen, så planter politikere nye lønnetrær for høsting. Det kan kalles piggdekkavgift. Da er de ansvarlige uansvarlige tilfreds, og i mål med neste års underskuddsbudsjett.

Og for å være sikker på at lønnsbudsjettene går til himmels i det meste av virksomheter her til lands, så peiser man på med ørten kreative direktørstillinger. Det synes å være flaut mange som smykker seg med direktørtittel av ett eller annet slag – ikke bare i det offentlige, men i samfunnet generelt.

Økning av feite stillinger er ei utviklingen som skjer rundt oss i stor skala. NSB/Vy har visst nok tett på 50 direktører, og personer som intervjues på TV smykker seg ofte med en eller annen kreativ direktørtittel – av ett eller annet slag. I går var en terminaldirektør på Gardermoen på Dagsnytt, og da lurer jeg på om det er en direktør for hver terminal på flyplassen? Årsaken til inflasjonen i direktørtitler er selvfølgelig at det gir høyere lønn – og status.

Gamle Statoil – nå Equinor, brukte 200 milliarder norske kroner på sin USA-etablering. Der var det ingen limit – eller moral, i hva som kunne kjøpes, spanderes, festes eller på godt norsk, sløses bort. Og der er det fortsatt ikke noe annen konsekvens for pengebruken enn at kulturen – ved høye lønninger og smartness i bruk av penger, fortsatt får sitte i veggene. Begrunnelsen er selvskreven – og full av selvtillit: «Statoil/Equinor, tjener da penger, så hvorfor bry seg?»

Erna Solberg & Co har brukt et sted mellom 30 og 50 millioner norske kroner på å kjøpe oss en plass i sikkerhetsrådet i FN. Det gir ikke store oddsen på å vedde på at det er en plass – som er kjøpt til Erna eller en annen vel brukt politiker, som en hyggelig ending story for et langt politisk liv. Men den pengebruken er bare smuler i forhold til alle de milliarder av kroner vi – før koronakrisen – ga bort for å vise verden hvor ufattelig rike og rause Norge er blitt.

Erna reiste verden rundt på 1. klasse og strødde ut penger til land, organisasjoner og andre trengende, fra ei meget velfødd og spandabel pengebok. Koronaen gjør at Erna nå stort sett må holde seg hjemme. I så henseende så har koronaen spart oss for mange slentrende reiser med høy sigarføring og raus giverfaktor. Og siden Erna & Co mest sannsynlig må feriere i Norge i sommer, så kan det hende at de opplever den grusomme standarden på norske veier, og at givergleden endrer seg til å gi noen «rause» kroner til vedlikehold av våre hullete Jarlsbergost-veier.

Hva som kommer til å skje i verden, er vanskelig å forutse. USA synes å være på full fart nedover økonomi- og velferdsspiralen, og det med en merkelig og lite troverdig fyr til rors, mens Kina synes å være er på vei opp samme spiralen.

Men som brura sa: Spiraler er kanskje ingen enkel sak?