Det var ingen på podiet som så at de eneste som kastet bort folks tid og penger, var dem selv.

Det var altså i arbeidet med regjeringens kompetansemelding at nyheten brast om at den uvanlige koalisjonen hadde kommet fram til at nå må det være slutt på all den unyttige kunnskapsproduksjonen på universitetene, heretter vil det vanke økonomisk pisk for de universitetene som fortsetter å sende masterkandidater til NAV. Man kalte det «krav til arbeidsrelevans».

Det ingen tenkte på, er at det ikke stemmer. Arbeidsledigheten er aller lavest blant de med høyest utdanning. Men i stedet for å ta inn over seg realitetene, virker det som om det er salige Åsleik Engmarks komiske student-karakter, han som hadde 21 grunnfag og fortsatt ikke visste hva han skulle bli, som er førende for politikkutformingen. Man tror at folk og professorer svimer rundt på universitetene uten mål og mening og bruker samfunnets tid og penger på unyttig visvas.

Men slik er det jo ikke, og slik har det aldri vært. Det har alltid kostet å ta en utdanning, det har alltid vært et tak på antall år med studielån, og det har alltid lønt seg å ta utdanning. Så når Stortingets flertall nå tar skikkelig balletak på et problem som ikke er et problem, så har vi det jeg kaller et problem-problem – altså det problematiske ved at noen bruker samfunnets tid og penger på å lage et problem.

Det fine ved slike situasjoner, er at de gjerne belyser helt andre, reelle problem. I mitt hode dukker det opp to store spørsmål når jeg ser og hører på argumentene som fremføres: Hvilket kunnskapssyn er det som reflekteres, og hvilket menneskesyn ligger til grunn for forslaget?

I en skrujernsnasjon som Norge har vi en tendens til å legge samtidens oppfatning av nytteverdi som et fundamentalt premiss for kunnskapsproduksjonen. De behov som arbeidslivet etterspør, nå og i den nære fremtid, blir førende. På samme vis vil mange hevde at forskningens problemstillinger skal preges av eksisterende, kjente problem som trenger å løses nå, og ikke sitte og grunne på det umulige.

Men i vår streben – og det bør vi fortsatt jobbe med – etter å bli en kulturnasjon, må vi gi våre kunnskapsinstitusjoner tillit og rom til å arbeide bredt og langsiktig, det tar tid å bygge et fagfelt og det fins en sammenheng mellom fag som gjør det formålstjenlig med en tverrfaglig tilnærming til ny kunnskap. Det fins få, om noen, vitenskaper som i seg selv gir mening – det meste eksisterer i en sammenheng.

Som en illustrasjon: Frps representant i gruppa, Roy Steffensen, uttalte i sakens anledning at han ikke trodde det hadde vært så mye etterspørsel etter filosofer (hvorfor må det alltid være filosofer som er til overs?) den siste tida med covid-19, det er helsearbeidere vi trenger. Han fikk motbør av lege og professor i medisinsk etikk, Ole F. Norheim, som til avisa Khrono gjorde det klart at filosofer er mer relevante enn på lenge. Spørsmål som «Hvem skal få respirator?» overlates normalt ikke til radiografer.

Lar vi arbeidslivets umiddelbare behov være førende for hvordan vi produserer og utvikler kunnskap, kunne vi like godt ha lagt hele utdanningssektoren ut til der arbeidet foregår. Så hadde Equinor drevet oljeskole, Telenor drevet telecom-skole, bankene drevet bank-skole osv. Dette tror jeg ikke noen, heller ikke næringslivet, egentlig vil. For også arbeidslivet trenger bredde og dybde i sitt kandidattilfang – bedrifter eksisterer heller ikke i vakuum.

Menneskesynet som fremkommer, slik jeg ser det, er av det instrumentelle slaget. Menneskene, i dette tilfellet studentene, later til å være brikker på storsamfunnets spillbrett. Man ser ut til å synes det er riktig å for enhver pris legge AS Norge sitt behov til grunn for de studier som skal tilbys; mennesker eksisterer for å dekke samfunnets behov, ikke omvendt.

Jeg er ikke uenig i at universitetene har en samfunnsrolle, at de på et overordnet nivå skal være politisk styrt, og at de utdanninger som tilbys til en viss grad må reflektere samfunnets behov (i den grad noen våger å påta seg ansvaret for å si hva det behovet er).

Men de er også institusjoner som skal ivareta unge menneskers kunnskapsbehov og nysgjerrighet, som skal håndtere usikkerhet og modning i et utdanningsløp, og som skal legge til rette for at veldig mange veldig forskjellige mennesker skal finne seg selv og sin plass i utdanning og arbeidsliv.

Universitetet er for meg, dypest sett, en utviklingsaktør. Her utvikles mennesker og kunnskap. Det vil fungere best om det eneste vi virkelig bryr oss om er at de foredler folks talenter gjennom god undervisning og ligger i front med forskningen. Problem-problemer som ikke får noen annen effekt enn at de må rapporteres på, bør de spares for.