Jeg har sagt mye dumt opp gjennom årene. Det meste har jeg nok sluppet unna med, men med jevne mellomrom har jeg blitt arrestert av ofrene for mine raske konklusjoner.

Tidligere var det da bare én ting som gjaldt, og det var å si unnskyld, lære av saken og gå videre. Nå trenger jeg ikke det lenger, jeg kan bare trekke på skuldrene og si «jævla krenkelseshysteri» og gå videre som om ingenting har skjedd.

Jeg undres: Hvordan vi kom dit?

Men la meg først komme med en liten anekdote, et sidespor fra hine hårde dager. Jeg har en god kompis som kan bli litt overivrig i fylla. En gang ble han så glad da han så meg, i min fine gamle Volvo 144 som jeg hadde fått av bestefaren min, at han sparket en bulk i døra. Da ble jeg litt sur. Når kompisen (vi ble venner igjen) smått beskjemmet skulle fortelle dette til andre venner dagen etter, var det en kar som tørt og lakonisk ytret: «Sur for det lille der?»

Nå må ikke et øyeblikks surhet, for en litt kjelkete enkeltepisode, forveksles med retten til å kjenne seg krenket over gjentakende, nedlatende karakteristikker av en den gruppen du tilhører. Det mener jeg er helt legitimt – det er menneskelig og helt riktig at folk reagerer med personlig vemmelse når de av kunnskapsløse bøller blir målt, veid og funnet for lett, og for alltid plassert på samfunnets innbytterbenk fordi de er same, kvinne, innvandrer eller homoseksuell.

Det nye nå er at bøllene visstnok skal stå i fare for å bli våre nye ofre, de mest utsatte blant oss. Sist ute til å advare mot dette var den tidligere vel ansette journalisten Alf R. Jacobsen som i et intervju med Bok 365 skriver at «alle nå jager enhver stakkar som ytrer et opposisjonelt pip», før han fra Sydens strand et sted går videre og raser mot multikulturelle krefter i Norge og anbefaler journalister å lese forfattere med dype røtter i den amerikanske alternativ-høyre bevegelsen, som er så alternativ at det nesten ikke gir mening å angi «høyre» som retning engang.

For all del, ytringsfriheten er blind, den skal gjelde for alle. Men jeg tror muligens ikke det var eidsvollmennenes intensjon at paragraf 100 først og fremst skulle fungere som beskyttelse for herskende grupperingers utrettelige innsats for å undertrykke de maktesløse. Det var helst det motsatte som lå til grunn, vil jeg tro.

Det sentrale problemet, i de fleste krenkedebatter, er tankegodset bak den opprinnelige ytringen: At noen tar seg friheten til å organisere mennesker i grupper etter eget forgodtbefinnende, og deretter tilegne dem visse negative egenskaper, egenskaper som så blir heftende ved ethvert enkeltindivid som tilhører denne gruppa, helt uavhengig av vedkommendes reelle personlige kvaliteter.

Som et eksempel: Det er lett å falle for fristelsen til å tro at siden Norges to mest kjente terrorister begge vokste opp i fine strøk vest for Oslo sentrum, så hefter det visse tilbøyeligheter med enhver ung mann som kommer fra disse strøkene. Statistikken taler sitt tydelige språk. Eller, siden vi først er i området, å tro at alle kvinner derfra ikke bare har au pair, men i tillegg unndrar seg arbeidsplikten som følger med en velferdsstat; Elixia og interiørforretninger krever for mye tid.

Enhver ungdom uten xenofobiske tendenser, som likevel kommer fra Bærum og omegn, vil med full rett kunne kjenne seg krenket av å bli fremstilt som en trussel mot rikets sikkerhet, med basis i postadressen. Det samme med hardtarbeidende, skattebetalende bærumskvinner. Problemet er ikke hvorvidt de har rett til å kjenne seg krenket eller ikke, problemet er heller ikke hvorvidt det skal være lov eller ikke å publisere slike generaliseringer – det problematiske er hangen og trangen til å stigmatisere, for det blir alltid feil. Og det er det debatten burde dreie seg om.

Er det noen gang greit å gruppere mennesker, selv når det rammer de bedrestilte, i stedet for å gjøre sitt beste for å forstå den til enhver tid gjeldende sak? Har ikke nordlendinger som ble utsatt for sterke stigma i Frogners hybelmarked på 70-tallet med rette kunnet kjenne seg krenket for det? Vi mener i alle fall det (selv om vi nå, 50 år etter, snart bør se oss om etter oppdaterte eksempel, dersom de fins). Skal ikke samer, somaliere, trøndere og innvandrere generelt kunne kjenne seg personlig krenket når gruppen de tilhører blir utsatt for grov hets? Selvsagt skal de det. Rop det ut.

Det er mulig bøllene i økende grad ser seg nødt til å trekke krenkekortet rett og slett fordi noen av minoritetsgruppene ikke lenger lar seg taust terrorisere, men tar til motmæle gjennom nyvunnen mediemakt. Det er ikke like lett å bølle med samene når de stiller i studio med juridisk embetseksamen og intellektuell og språklig overlegenhet.

Noen, blant annet høytstående politikere i inn- og utland, har de siste årene legitimert et hardere debattklima og strøket ordet «unnskyld» fra ordlista. Hardheten i debatten skyldes først og fremst at det er blitt helt greit å skjære hvem som helst over samme kam. Dette har ingenting med ytringsfrihet å gjøre.

Det handler om mangel på oppdragelse, kunnskap og anstendighet.