I avisinnlegg 2. juli omtaler Knut Kroepelien og Øyvind Isachsen stortingsmeldingen om vindkraft som ble lagt fram av regjeringen 9. juni.

De to direktørene i Energi Norge og NORWEA, hhv. organisasjonene for fornybar energi og vindkraft, omtaler svakhetene i konsesjonsprosessene for vindkraftutbygginger som motstandere nå har brakt fram i lyset og reagerer på. De gjør et poeng av at noen få vindkraftmotstandere har gått over streken i bruk av virkemidler for å synliggjøre svakhetene. Det er bra at Kroepelien og Isachsen nå klarer å se at prosessene har svakheter. De foreslår 3 grep som skal bidra til at vindkraftutbyggingen kan fortsette som før:

Bedre forankring lokalt, raskere prosesser og større verdier lokalt.

Stortingsmeldingen forventer at kommuner og fylkeskommuner skal gi gode miljømessige vurderinger. Det angis ingen kilder som underbygger denne forventningen. Vi minner dessuten om at regjeringen tidligere har vingeklippet fylkesmannens innsigelsesadgang i miljøsaker. Erfaring og forskning viser snarere en gjennomgående neglisjering og nedprioritering av miljø og naturverdier i forhold til næringsinteresser. Det er også slik at NVE gjennomgående vektlegger slike verdier svært lavt. Det er derfor mennesker i de berørte lokalsamfunn fortviler over tapt natur og ødelagt livskvalitet – uten å bli hørt.

Regjeringen legger til grunn at vindkraft skal være en viktig del av norsk kraftforsyning i tiår fremover. Med dette utgangspunktet er det selvsagt bra at konsesjonsprosessen strammes inn og at kommunenes rolle styrkes – selv om vi savner mål og konkrete krav til hva vurderingene skal inneholde når det f.eks. gjelder støykrav, naturmangfoldloven og dens mange bestemmelser, og hvilken vekt samiske interesser skal gis. Kommunenes rolle kunne også styrkes vesentlig ved at saksbehandlingen i vindkraftsaker gikk etter plan- og bygningsloven, ikke energiloven. Men viktigst: Meldingen drøfter ikke det helt grunnleggende spørsmålet: Er mer vindkraft overhodet nødvendig i vannkraftlandet Norge?

Kroepelien og Isachsen drøfter heller ikke dette spørsmålet, men nøyer seg med å fremme følgende udokumenterte påstand: «Folk flest forstår at vi trenger mer fornybar energi om vi skal klare å kutte klimagassutslipp som er farlige for både mennesker og natur. Folk flest forstår også at utbygging av ny vindkraft bidrar til lavere strømpriser og flere arbeidsplasser».

Sentrale forskningsmiljøer ved NTNU har påvist at vi vil får mer enn nok kraft i årene fremover. Særlig viktig vil det være med en kraftfull satsing på energieffektivisering/sparing, der det anslås et potensial på minst 40 TWh. Dette nevnes knapt i meldingen. Det gis heller ikke en faglig holdbar fremstilling av potensialet ved oppgradering/utvidelse (O/U) av eksisterende vannkraftverk. Slik O/U vil i bare begrenset grad medføre naturinngrep. Kombinert med allerede store kraftoverskudd på cirka 15 TWh årlig og økende nedbør, vil det være rikelig med kraft til å dekke den nødvendige elektrifisering av Norge og til å gi viktige klimabidrag til våre europeiske samarbeidspartnere.

Det er derfor oppsiktsvekkende at meldingen sier: Det er fortsatt mulig å bygge ut og oppruste deler av vannkraften, men det er vindkraft som i dag utgjør det største potensialet for ny fornybar kraftproduksjon i Norge.

Påstanden bygger blant annet på premisset om at utvidelser av vannkraftverk gir for store miljøvirkninger. For det første avvises dette av NTNU-miljøet, for det andre drøftes ikke med ett ord de omfattende naturødeleggelsene vindindustrien innebærer. Det er en gedigen logisk brist å avvise utvidelse av vannkraftverk med begrunnelse i naturødeleggelser og samtidig gå inn for vindindustri.

Det sies i meldingen: Utbyggingen legger grunnlag for arbeidsplasser og industri- og næringsutvikling basert på våre fornybare ressurser. Dette er en påstand med svært tynn dokumentasjon og i strid med både erfaringer og norsk forskning, f.eks. nylige resultater fra Norges Handelshøyskole. Vi leser da også en helt annen versjon på side 56 i meldingen: I driftsfasen er verdiskapingen typisk knyttet til eieroppfølging, administrasjon, kraftomsetning og forsikringer.

En stor svakhet ved meldingen er at den ikke tar opp et spørsmål kommunepolitikere og lokalbefolkning har vært svært opptatt av: Avviklingsfasen. Hva skjer hvis et vindkraftverk går konkurs eller nedlegges? Dagens konsesjonsregime forutsetter at utbygger stiller garanti for opprydding og tilbakeføring i løpet av det 12. driftsåret – men sier ingenting om det økonomiske ansvaret ved konkurs eller nedleggelse før dette. Det stilles heller ingen krav til garantiens form, innhold eller størrelse. Med dagens eierstruktur i norske vindkraftverk, der de aller fleste eies av utenlandsk kapital med uoversiktlige eierforhold i såkalte skatteparadiser, er det ingen selvfølge at opprydding ved konkurs eller nedleggelse blir noen enkel affære. La Naturen Leve har gjentatte ganger skriftlig og muntlig tatt disse spørsmålene opp med NVE og OED, uten å få gehør.

Vi ser at NVE ofte markedsfører vindkraft vel så ivrig som utbyggerne. At NVE samtidig bygger sine avgjørelser på konsekvensutredninger foretatt av konsulentfirmaer som dels er medlemmer, dels styremedlemmer i NORWEA, f.eks. Multiconsult, Rambøll og Norconsult, viser manglende forståelse for habilitetsproblematikken og gir konsesjonsbehandlingen et betydelig troverdighetsproblem.

Dessverre er denne meldingen bare enda et skritt på veien mot vindkraftbransjens og regjeringens felles mål: Å blidgjøre kommunene, slik at det kan bygges mest mulig vindkraft i Norge.