Arthur Schopenhauer, den tyske filosofen fra 1800-tallet, hevda at alle sannheter passerer gjennom tre stadier:

  1. Først blir den latterliggjort.

  2. Så møter den voldsom motstand.

  3. Til slutt aksepteres den som en selvfølge.

Nord-Norgebanen (NNB) kan stå som et eksempel på en slik sannhet. Opp gjennom historien har NNB alternert mellom disse stadiene.

Siden Ole Tobias Olsen i 1872 offentliggjorde sin kongstanke om å bygge jernbane gjennom Nordland, har dette samferdselsbehovet møtt både hoderisting, latter og motstand. Så voldsom var uviljen at det tok et halvt århundre før Stortinget i 1923 vedtok å bygge banen fram til Bodø, samt en liten banestubb mellom Setermoen og Balsfjord. Men enda tok det fire tiår før toget kunne rulle inn på Bodø jernbanestasjon og bli hylla med største selvfølge i 1962.

Men hva med den jernbaneløse landsdelen lenger nord?

Året etter 2. verdenskrigs slutt krevde landsdelen en positiv og hel løsning av en stambane gjennom Nord-Norge. «Kravet må tvinge seg fram med sin egen tyngde slik at forsømmelser nå med et mildt uttrykk må karakteriseres som et nasjonalt, militært og økonomisk feilgrep», skrev distriktssjef Arne Paust. (Forfatter av kapittelet «Historikk omkring jernbanespørsmålet i Troms», i Stambanen gjennom Nord-Norge fra 1949).

Det viktige jernbanemøtet i Narvik i 1946

ga klart uttrykk for at det ikke var lokale hensyn som skulle styre landets jernbanepolitikk fremover, men at «om stambanekravet står Nord-Norge samlet».

Hilde Sagland i aksjonsgruppa Tromskomiteen for jernbane Foto: Birger Caspersen

Nå skulle en tro at tredje stadium endelig var innen rekkevidde. Men da Jernbanekommisjonen av 1949 la fram sin innstilling fire år senere, sa flertallet nei til jernbane nord for Fauske. Bedre vei fikk holde. Spesielt interesserte kan besøke Hamar jernbanemuseum ved anledning, og der få lese datidas kraftige reaksjoner på skuffelsen, publisert i avisinnlegg både lokalt og nasjonalt.

Den grundige utredningen «Nord-Norgebanen. Hovedrapport. November 1992» ga nytt håp. Den vektla en kraftig økende godstransport og voksende turistnæring, og fastslo at traseen Fauske – Tromsø/Harstad – via Narvik ville være like samfunnsøkonomisk lønnsom som landets øvrige jernbanestrekninger. Den ga så solide nytte/kost-verdier at samferdselsminister Kjell Opseth straks fikk bestilt nye tilleggsanalyser. På få måneder sank dermed n/k-verdien fra 0,67 til 0,09 for full utbygging. (Dvs. 9 øre inn for hver krone ut). Det var resultatet av disse hasteanalysene som ble forelagt Stortinget i 1994, og siden har NNB stått i stampe på stadium 2.

Nylig kom det overraskende et brev fra samferdselsminister Knut Arild Hareide der han takker for Nord-Norges jernbanekalender, som han fikk tilsendt etter å ha tiltrådt sin nye ministerpost. Her forklarer han at regjeringens konseptvalgsutredning (KVU) for transportløsninger i hele landsdelen er viktig for å kunne vurdere jernbanens plass i Nord-Norge. Han konkluderer med at prosjektet NNB ikke er modent nok for oppstart nå.

Vårt mål er at NNB skal med i første periode av neste Nasjonal transportplan (NTP 2022 – 2033). Det er verdt å merke seg at det da er 150 år siden kravet om bane i nord ble reist. Så prosjektet NNB må i høyeste grad kalles overmodent.

På tampen av samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa sin periode ble det gjennomslag i Stortinget for Ryfast og Rogfast under Boknafjorden i Ryfylke. Ryfast står nå ferdig – foreløpig som verdens lengste undersjøiske veitunnel. Senere kommer Rogfast til å slå denne rekorden med ei mil – i tillegg til også å være verdens djupeste. Begge er ledd i fergefri E39, der det holdt med et prinsippvedtak i Stortinget for igangsetting. Det er på sin plass å spørre om hvor lang «modningstid» dette prosjektet har hatt. Og hvordan er beslutningsgrunnlaget her for å kunne fravike Stortingets eget prinsipp om «vekk fra vei og over på kjøl og bane»?

Neste samferdselsminister, Ketil Solvik-Olsen, skrev at han ville lytte nøye til signalene fra lokaldemokratiet når det gjaldt samferdselsprioriteringer i fylkene. Reaksjonene som kom både lokalt, regionalt og nasjonalt etter 2019-utredningens slakt av NNB, rakk tydeligvis heller ikke hans etterfølger, Jon Georg Dale, å ta innover seg.

Siden alle slags utredninger av NNB hittil kun har ført til skrinlegging av prosjektet, har begrepet «utredning» blitt synonymt med «utsetting». Ap har snevrere tolkning av konseptvalgsutredning (KVU) enn regjeringens KVU. Ap ønsker en KVU for å få NNB til vurdering i neste Nasjonal transportplan. Men en KVU tar flere år, og dermed vil NNB stadig stå parkert på stadium 2 i lang tid, mens E39 bygges videre etappevis – uten at det synes å foreligge en fullstendig KVU for dette prosjektet.

I fjor høst overraska Per-Willy Amundsen (Frp) alle da han på direktesendt TV proklamerte at han var for bygging av NNB – og det mens Frp fremdeles var med i regjeringa. Torgeir Knag Fylkesnes (SV) nedlot seg ikke til å si «velkommen etter» eller noe i den retning. Lett forfjamsa sa han derimot, «æ e enig med dæ». Nå venter vi spent på hvem som er nestemann ut blant stortingsrepresentantene.

Hvilket parti som er i førersetet i denne saken, er lite interessant. Det er målet som er viktigst – nemlig å få slutt på nordnorsk utenforskap. Viktigere enn politisk prestisje, og langt viktigere enn hvem som først tok eierskap til saken. Vi har nådd stadium 3 når nyhetssendinger omsider kan melde med største selvfølge: Et samlet Norge er for Nord-Norgebanen!