Det stormer fortsatt rundt Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM). Er det tilfeldig at Nordland fronter å etablere deler av institusjonen i Bodø, mens institusjonen står uten direktør?

Om forslaget innebærer utvikling eller et regionpolitisk kupp er umulig å ta stilling til, så lenge elefanten i rommet fortsatt går løs. For hva er egentlig en kompetent ledelse av NNKM?

Direktør Jeremie McGowan ble sparket i mars. Saken skapte rabalder da han har løftet NNKM nasjonalt og internasjonalt gjennom en tydelig faglig profil. At oppsigelsen var høyst kontroversiell innad i styret ble åpenbart da styrerepresentantene fra kunstfeltet trakk seg etter tur, i protest mot saksgangen.

McGowan mener kunstmuseene ikke er nøytrale institusjoner, men aktive samfunnsaktører. De har ansvaret for hvem og hva som løftes og definerer hvilke historier som dokumenteres i vår felles kulturarv. Han har gravd fram og formidlet underkommuniserte historier i nord, som urfolks og kvinners kunst- og håndverkspraksis.

At kjønnsperspektivet ikke er helt ferdig snakka, ble åpenbart da NNKM i forbindelse med sin Like Betzy-utstilling poengterte at vi lever i et samfunn med omtrent bare menn på sokler. Eller i en verden av gigantiske steinfalloser, som tidligere Tromsøordfører Kristin Røymo så vakkert formulerte det. At Norge har sovet gjennom flere timer viste McGowan gjennom Sámi Dáiddamusea, da NNKM problematiserte at vi fortsatt mangler et samisk kunstmuseum.

Den antipatriarkalske, feministiske og opposisjonelle tilnærmingen til McGowan ledet NNKM til flere prestisjetunge priser, økt besøkstall og en overordnet refleksjon om kunstmuseers formidlingsarbeid.

Da høyrepolitikeren Grete Ellingsen entret NNKM som styreleder sammen med Anni Skogmann (FRP) som kopilot, gikk det ikke lang tid før McGowan ble skylt ut med kloakken. Siden bredden av både publikum og fagmiljøet var enig om at direktøren var et gullfunn, av et kaliber som sjelden svirrer forbi den arktiske utposten som Norge tross alt er, vokste mistanken om at oppsigelsen var politisk motivert. McGowan ble for radikal, for tydelig, for rød.

Dette avfeide Ellingsen. Via e-post. For styrelederen for Nord-Norges viktigste kunstinstitusjon gidder ikke snakke med journalister. Hun svarer kanskje per e-post, og tviholder på en enveiskommunikasjon som stinker i det demokratiet vi tross alt prøver å være.

Men siden hennes beskyldninger mot direktøren, om svak rapportering og økonomiske resultater, fremstår som både tvilsomme og feilaktige etter hvert som protokollene ble lagt fram, står vi igjen med spørsmålene: Hva skal betegne en kompetent direktør for et kunstmuseum, og hvem skal vurdere dette?

Ingen kan være best på både det kunstfaglige, administrative og økonomiske feltet. En direktør bør være dritgod på noen av punktene og god nok på resten. Styreleder og nestleder er utnevnt av Kulturdepartementet (KUD), det er åpenbart at Ellingsen og KUD er mest interessert i andre kvaliteter enn kunst- og formidlingskompetanse. En kompetanse ingen av dem egentlig er kvalifisert til å vurdere, samtidig som de driter i å lytte til den fagkompetente delen av styret.

Kulturminister Abid Raja har som øverste leder vært totalt fraværende i saken. Dessverre styrker det bildet av at oppsigelsen er politisk motivert, for det er ellers en selvfølge at arbeidsgiver griper inn når styret opplever massefrafall av fagfolk. Isteden har ministeren sittet stille og sett på. Rajas statssekretær, Knut Aastad Bråten (V), trakk seg imidlertid som protest i mai på grunn av manglende moral og ukultur i KUD. Det spekuleres i om dette var en tydelig aksjon mot McGowan- håndteringen.

McGowan skal prøve oppsigelsen rettslig. Det er bra og om det viser seg at systemet med åremålsansettelser fratar arbeidstakere grunnleggende rettigheter, er det på tide å skrote modellen.

Norske Kunsthåndverkere Nord-Norge og Nordnorske Bildende Kunstnere nektet først å oppnevne nye styremedlemmer i protest. Nå melder iTromsø at de likevel har snudd og oppnevner Sigrid Høyforsslett Bjørbæk som styremedlem og Ina Otzko som vara, i frykt for å miste fagmiljøets plass i styret. Det virker klokt, for nå handler det om å bevare mest mulig av en hittil glitrende institusjon og den sterke kompetansen som fortsatt finnes i NNKM.

Både Bjørbæk og Otzko er tydelige fagfolk med bred erfaring fra kunstnerisk praksis, organisatorisk arbeid og ledelse. De kommer til å få brynt seg mot den konservative politiske forståelsen av hva et kunstmuseum skal være. Men det er heller ingen tvil om at Ellingsen, Raja og Co. kan glede seg til muligheten av en bratt læringskurve med disse om bord.

Det er påkrevd en grundig drøfting i styret, men også i KUD, av hva en kompetent kunstmuseumsledelse egentlig innebærer. I mellomtiden, mens NNKM står uten direktør, bør absolutt ingen strukturelle vedtak av betydning passere. Vi har ikke råd til flere ufaglige grep i denne saken.