Avdøde toppolitiker og kringkastingssjef Einar Førde sa engang at alle partier i norsk politikk egentlig var sosialdemokrater. Dette var riktignok før Frp svingte seg over ti prosent, men likevel. Mer om det senere.

Hva er egentlig forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet når det kommer til stykket? Og hva med de små partiene Venstre og Krf? Venstre vil bare så gjerne bli større og er i dag bare et slags Lille-Høyre, der de har bitt seg fast under sperregrensen. For Krf fins det europeiske tradisjoner fra stater som Tyskland som har lagt adskillig flere prosenter bak sitt kristendemokratiske alternativ enn det norske partiet greier på en god dag.

SPALTIST: Herman Kristoffersen. Foto: Knut Jenssen

Om en spør folk som nettopp er kommet til landet vårt, blir kaoset komplett. Utenforstående som tar for seg partiprogrammene til norske partier, greier ikke å finne skiller som berettiger det ene partiet en plass foran et annet. Forskjellen i politikk er dessverre for liten. Det er ikke som i USA hvor blant annet synet på statsmakten gjør at partiene står lysår fra hverandre. Demokratene vil alltid prøve på å få USA til å likne mer på Europa mens republikanerne betakker seg for det.

I dag utmerker faktisk partiet Høyre seg ved å ha nesten ubegrenset med gode ministere. De har med seg at de har god greie på det de driver på med. Dette har nå befestet partiet Høyre som et solid styringsparti i landet vårt.

Hva vil en ellers si om Erna Solberg i dag? Statsministeren vår. Er det noe som tyder på at hun arbeider for pengemakten og de rike, eller fremstår hun kanskje heller som nasjonens mor som holder koronasmitten utenfor grensene våre. Det åpnes nå også for store forlik på Stortinget. Man finner sammen i en tid hvor nasjonen trenger det mer enn noe annet.

Da blir Arbeiderpartiet springende imellom på en lite troverdig måte. Det er som en fotballkamp hvor det ene laget ikke får tak i ballen mens det andre bestemmer alt på banen. Og målene renner inn.

Det er ikke lenger slik at Høyre prøver å redde alle med penger i landet eller at Arbeiderpartiet bringer klassekampen inn i debatten ved å hevde at arbeidsfolk bærer tyngre byrder enn de rike. Faktum var at når det skulle lages pakker for å finansiere tiltak overfor folk og næringsliv var de enige alle sammen på Stortinget.

Spørsmålet er hva dette gjør med sammensetningen av politiske partier på Stortinget. Vi ser at MDG gjør det bra i enkelte målinger. Selv Rødt bidrar til et såkalt mangfold av partier på Stortinget. SV er ikke lenger alene på venstresiden av Arbeiderpartiet, mens Senterpartiet klarer å målbinde både Høyre og Arbeiderpartiet i distriktspolitikken, selv om vi vet at de vil sverge enighet med det partiet de velger å samarbeide med for selv å komme i regjering.

De har røtter i det gamle Bondepartiet, hvor de var gode til å handle hester. Hvor MDG beveger seg vet ingen, men det fins noen ministerposter som blir ledige om Jonas Gahr Støre blir statsminister etter neste valg.

Nesten alle på den såkalte venstresiden har forsynt seg rikelig av Arbeiderpartiet etter verdenskrigen. SV var først ute, enda lengre til venstre kommer Rødt. MDG fanget opp misnøye med olje og klima og kommer også på en måte fra det samme faderhuset. Om det ikke var nok med disse lekkasjene, kommer også Frp egentlig fra Arbeiderpartiet. Det var de mest misfornøyde AP-velgerne som blåste vind inn i seilene til Carl Ivar Hagen i sin tid.

Faktisk har denne sosialdemokratiske monopolsituasjonen gjort at det fins plass til mange partier i den lokale politikken. Det som mange også merker seg er stolleken som Høyre og Arbeiderpartiet holder på med. Enige som de stort sett er om det meste av politikk, agerer de som hverandres drømmemotstander som aldri kan sitte i samme regjering. De som har fulgt dette lenge skulle nok ønske at de fant sammen.

Men nå er noe nytt kommet inn i norsk politikk. Nå har ikke de gamle styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet flertall lenger i meningsmålinger. Arbeiderpartiet har rauset ned fra nesten femti prosent i gode gamle dager til drøyt tjue i dag, fordi de aldri greide å tilpasse seg sine egne velgere. De lot velgerne ta med seg stemmene sine inn i andre partier og sto selv ribbet tilbake fordi de ikke fulgte med på samfunnsutviklingen.

Frp er det eneste partiet en ikke kan være helt sikker på hvor de vil. Noen frekke partimedlemmer ville denne gang ha Siv Jensen ut av Stortinget. Det ble slått momentant tilbake og vi hører nok ikke mer om det denne gang.

Hennes tid i Finansdepartementet, hvor hun måtte sverge troskap til handlingsregelen for oljepenger, ble bare overskygget av de mange håpløse justisministere de hentet ut av medlemslistene sine. Siv Jensen ble litt for lik Arbeiderpartiet for mange i partiet. I Frp kan en nemlig ikke sitte for nær kassaapparatet uten å strø litt mer penger ut på veier, bil og stengte grenser.

Hadde partilederen ikke villet forlate departementet sitt denne gang, hadde hun blitt alene. Hun måtte stille seg i spissen for utgangen av den borgerlige regjeringen som partiet ville ha denne gang, eller trekke seg. Derfor er det bare Frp som er i spill nå og kan i fremtiden havne hvor som helst. Kanskje er det de som til slutt blir redningen for Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet?