Man kan lett bli litt oppgitt over norske miljøaktivister. Særlig eldre menn langsetter kysten ser ut til å være oppgitt, helst på vegne av oljeindustrien. Men også ulvejegermiljøet på innlandet, for ikke å snakke om eldre menn i bynære bompengestrøk, oser av oppgitthet.

Og dere vet hvordan det kan være, når gamle grinebitere får blod på tann, da går det ut over både svenske tenåringer og de som selger kaffe latte i Oslo, folk fratas ikke bare sin ære, men også sitt intellekt, sitt gangsyn, for ikke å snakke om evnen til realitetsorientering. Ethvert publisert synspunkt fra de gamle menn bærer preg av at den som skriver rister kraftig og oppgitt på hodet - derav den noe haltende norsken innimellom.

Jeg følger dem langt på vei, må jeg innrømme. Kanskje ikke så rart, jeg er både mann og ganske gammel. Men jeg synes jo det er rart at folk snakker i mobilen og er imot gruvedrift på samme tid, akkurat som det er rart å være fisker og oljemotstander, så lenge båten går på diesel og ingen har planer om noe annet. Det er rart å være miljøbevisst oppdrettsmotstander så lenge det ikke fins proteinproduksjon som matcher laksens lave Co2-utslipp og antibiotikabruk.

Det er også rart å sitte i sentrum og bestemme ulvepolitikken uten å ha den minste kjennskap til livet i gråbeinland. Det er rart at vindmøllepolitikken entusiastisk besluttes i Oslo, selv om det ikke fins planer om en eneste vindturbin på mils avstand. Og det er virkelig rart at ingen miljøaktivister ser ut til å ha oppfattet at olje er den energiformen som driver hele kloden, et plutselig og dramatisk kutt blir raskt en global katastrofe.

Så ja - alle miljøaktivister der ute - en smule realisme hadde vært å foretrekke. Hallo, er det noen hjemme?

Eller, kanskje det ikke er så enkelt? Kanskje det til og med er helt feil, helt misforstått, å skulle forsøke å dressere miljøbevegelsen? I stedet for å tro at disse folkene både vil ødelegge livene og økonomien vår; er det snarere slik at uten disse var vi på vei mot den absolutte ruin - lykkelig uvitende riktignok, men like fullt i fritt fall mot avgrunnen?

Det er et gammelt munnhell som sier at den som ser seg som utlært og ferdig, ikke er utlært, men ferdig. Jeg tenker det passer ganske godt på mange av de som fillerister miljøbevegelsen; skråsikkerheten og endringsvegring sitter som seigt slim i tastaturet, hån og fakta i utvalg smøres i hop i en ekkel, illeluktende blanding som tres over hodet på unge meningsmotstandere.

Men hvor ville vi egentlig vært om miljøbevegelsen var rimelig? Om Alta-aksjonistene sa: «OK, da, dere får ta en del av elva, det går sikkert bra»? Eller om de som anmeldte et ukjent antall industribedrifter på 70- og 80-tallet for ulovlige utslipp av tungmetaller og annen drit, skulle vært rimelig og tatt hensyn til bunnlinja og arbeidsplasser og sagt: «OK da, fisk og dyr og mennesker dør, men vi skjønner, prøv å ta det litt rolig og ikke slipp ut mer enn dere må, ok?»

Det funker rett og slett ikke om vi alle skulle agere som tilårskomne, mette og pragmatiske «realister», som de stolt kaller seg. Da ville vi alle akseptere oljeindustriens framskrivninger av verdens oljeforbruk, som sier at toppen av forbruk ikke kommer før i 2040. Fram til da skal det altså ikke avta, det skal øke. Om alle godtok dette premisset var det bare å sette bind for øynene og bore i vei.

Men noen godtar det ikke. Noen våger å ta drømmen over i virkelighet. Noen er villige til å sette absolutte grenser for ny aktivitet. Ja, mange er sågar klar for å kutte nærmest over natta, for å skape den nødvendige dramaturgien som omstillingen krever. Har de skjønt konsekvensene? Har de forstått at vi lever i en oljesmurt økonomi og at pensjonen og sykehustilbudet slik vi kjenner det kommer til å forsvinne?

Mest sannsynlig vet de meget godt hva de gjør. Den som tror at miljøbevegelsen mangler evne til logisk tenkning og ikke evner å forstå samfunnets og økonomiens mekanismer, har ikke skjønt noe som helst. Det miljøbevegelsen aller mest har forstått er at dersom man skal flytte på de enorme steinene som ligger i veien, er det bare sprengstoff som hjelper. Resultatet blir nok likevel en mellomting - hvilket, i miljøsammenheng, er langt å foretrekke foran ingenting.

Har miljøkampens suksesser ødelagt vår økonomi? På kort sikt har det sikkert skapt noen vansker, men jeg våger likevel påstanden at våre verdensledende industrier, både innenfor olje og gass, oppdrett og metaller, knapt ville vært synlig på den internasjonale økonomiske himmelen om de ikke hadde blitt jaget framover av kompromissløse, hvileløse kritikere på hjemmebane. Visst foregår det inkrementell innovasjon som driver utviklingen i de ulike industriene, men mye skyldes også regelverk med stadig skjerpede krav, ofte drevet fram av miljøbevegelsen.

Derfor tror jeg det er trygt å si, både til meg selv og andre som vil være med og drive utviklingen i riktig retning: Mer ekstremisme takk, vi trenger kompromissløse krav som synes umulig å innfri.

Uten det kan vi ikke berges.

Stein-Gunnar Bondevik. Foto: RONALD JOHANSEN