Tom Cruise har ringt kulturministeren. Det skal ha vært en veldig viktig telefon – for reiselivsnæringen, for filmindustrien, for det norske folk, for alt vi er og alt vi har. Så viktig skal det ha vært at Tom Cruise til og med lovet å notere at kulturministeren mente det hadde vært en fordel om det fremgikk i filmen at innspillingen faktisk foregikk i Norge.

For Tom Cruise har vært i Norge før, og filmet fra Preikestolen. Den gang var det heller ikke måte på hvor viktig dette var, det var som en slags restart av nasjonen. Tom Cruise i et tau under Preikstolen var den nye oljen. Så vi kastet alt vi hadde i hendene, inkludert noen titalls millioner som noen hadde i baklomma – men ble lang i maska da filmen endelig kom på kino: Noen hadde flyttet Preikestolen til India.

Kulturministeren skal ha nevnt denne detaljen til Cruise, og ifølge VG fått et muntert svar, hvor man skal ha poengtert overfor ministeren at fansen som går på kino likevel vet hvor dette er, de googler og finner det ut (det er mulig det er jeg som farer skjødesløst fram med film som kunstform, men jeg har fortsatt til gode å google meg fram til en eneste filmlokasjon).

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik. Foto: RONALD JOHANSEN

Likevel altså, uten noen lovnad om at Ethan Hunt (Cruise sin rollefigur i Mission Impossible) faktisk skulle løse umulige oppdrag i og rundt en Joker-butikk i Møre og Romsdal – for alt vi vet blir Raumabanen til et togspor i Andesfjellene – ryddes det likevel vei i koronaregelverket for Cruise. Det kan synes som om regjeringen har hatt en egen Cruise-konferanse bare for å få dette til.

Cruise skal også ha skrytt av naturen i Norge og det norske folk. Det skal ha vært så bra å være her at han knapt kan vente med å komme tilbake. Dette er viktige signal å ta med, amerikanere sier aldri slikt uten å mene det. Ikke engang amerikanere som har behov for at et helt lands regjering skal spesialtilpasse regelverket for å få lov til å gi deg støtte til å spille inn en film som finner sted i et helt annet land, sier slik uten å mene det. En ordentlig fjær i hatten.

Man skjønner at selskapet bak Mission Impossible trenger støtte fra omverden, for det må stå dårlig til når de må sette skuespillere til å ringe rundt og bestille berg å klatre i. Jeg er ikke veldig bevandret i denne industrien, men jeg mener å ha notert at et filmsett vanligvis har folk til det aller meste, og at det visstnok også skal være noe som heter «location manager». Det er altså ikke lenger tilfellet, Ethan Hunt må gjøre alt nå, tilfeldigvis falt det også på hans skuldre å måtte ringe den norske kulturministeren.

Ja, ja, det får være nok sarkasme. Det er jo til å forstå at en kulturminister i et knappenålsland blir litt månebedotten når en verdenskjent filmskuespiller ringer. Jeg fikk selv en telefon fra Thor Hushovd en gang, han ringte til og med fra Monaco, mener jeg. Jeg beholdt en slags fatning, husket til og med T-en i Thor da jeg lagret nummeret og fikk vel nevnt til mine omgivelser, i par bisetninger av ganske omfattende karakter, at han hadde ringt. Så det er forståelig med litt styr.

Men likevel, folkens – er det ikke litt pinlig at vi er så små? Og lettsmigret – som jo bare er en annen måte å si lettlurt på. Det er jo så dønn åpenbart hva som har skjedd på amerikansk side i denne saken: «Tom, ring du, ingen kan motstå en henvendelse fra selveste Tom Cruise». Og det hadde de jo helt rett i. De ba ham sikkert om å smøre tjukt på i tillegg. Det virket, det også.

På mange måter er vi litt like amerikanerne. Vi spør alltid våre gjester om de liker seg her, i en slags forundringspakke av en nasjonalpsykologi der vi på den ene siden er så usikre på oss selv at vi må spørre, og på den andre siden så selvsikre at vi forventer ros alle veier. Amerikanerne gjør akkurat det samme. Franskmenn og briter gjør aldri det. De overlater ikke definisjonsmakten til andre, de definerer seg selv.

Her nord i landet er det aller verst – vi er frenetisk opptatt av hva andre, til og med søringer, synes. Kan vi ikke bare drite i det? I Tromsø går vi rundt og kaller byen Nordens Paris, fordi en eller annen reisefyr på 1800-tallet ble så forbauset over nivået på damemoten i byen. Det mange ennå ikke har skjønt, er at det ikke var selve nivået som var så høyt – det var minst like bra i Kristiansund – det var bare forventningene som var så lave. Og vi som var lettlurt.

Tom Cruise må gjerne komme til Norge og filme, det er sikkert bra for norsk filmindustri. Kan vi ikke bare si det slik? Resten blir for flaut.