«Havet er ikke en søppelplass» skriver fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen i et innlegg gjengitt i ei rekke aviser langs kysten, blant annet Finnmark Dagblad 06.08. Hvilke trusler er det så han ser mot havet?

Jo, det er forlatte fiskeredskaper og plastforsøpling. Begge deler er alvorlig nok, men hvordan kan fiskeriministeren fremstille seg som forkjemper for rent hav, samtidig som hans regjering og hans departement nettopp har gitt konsesjon til å bruke Førdefjorden som søppelplass for gruveavfall.

I fjor ga samme regjeringa konsesjon til at Nussir ASA skal få dumpe mange millioner tonn finmalt gruveavgang i Repparfjorden. Regjeringa har som politikk at dumping av gruveavfall i sjø skal være standard i Norge, altså at havet skal være mineralnæringas søppelplass.

At Norge som eneste land i verden satser på økt bruk av denne formen for avfallsbehandling skal være landets viktigste konkurransefortrinn i kampen om å tiltrekke utenlandsk kapital til å satse på mineralutvinning her. Når disse to gruvene kommer i gang, står det flere i kø. Bindal gruver har levert konsesjonssøknad for gullutvinning med dumping i nærmeste fjord.

Titania har snart fylt opp sitt landdeponi og ønsker nå å gjenoppta dumpinga i sjøen. Regjeringa ønsker ei storsatsing på gruvedrift på havbunnen, noe som garantert vil føre til at finmalt avgang blir sluppet tilbake til havet.

Protester mot dette har kommet fra mange hold, ikke bare fra miljøorganisasjoner, men fra alle som er avhengig av et rent hav, som organisasjonene innafor fiskeri, oppdrett og turisme, fra Havforskingsinstituttet og Fiskeridirektoratet.

Som om det ikke var nok, skal det nå bygges tusenvis av vindturbiner til havs, og mikroplast og glassfiberrester som slites av vingene skal spres utover i sjøen for å komplettere all forurensinga fra andre kilder.

I si bekymring for ren mat og rent hav kan han med stor fordel starte med å feie for egen dør.