I et innlegg i denne avisen nylig fremstiller Arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsperson, Torstein Tvedt Solberg, den private delen av barnehagesektoren som en sektor som kjennetegnes av profittjagende aktører som tapper sektoren for penger på bekostning av tilbudet til barna. Dette er en fremstilling vi ikke kjenner oss igjen i.

Barnehageloven slår fast at offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna i barnehagen til gode. Private barnehager har siden barnehageforliket bidratt til å sikre full barnehagedekning og stor samfunnsøkonomisk gevinst. I 2018 sparte det offentlige 2,7 milliarder kroner på at private driver om lag halvparten av landets barnehager (Agenda Kaupang). Samme år utgjorde utbyttet i private barnehager 33,9 millioner kroner (SSB). De som tjener mest på private barnehager er med andre ord fellesskapet, som får større mulighet til å prioritere andre viktige velferdstilbud.

Vi i PBL er enige i at barnehageeiere som eventuelt jakter kortsiktig økonomisk gevinst på bekostning av tilbudet til barna, ikke har noe i barnehagesektoren å gjøre. Vi er derfor glade for at Stortinget har besluttet å opprette et nasjonalt tilsyn med økonomien i private barnehager, slik at lovbrudd kan avdekkes og useriøse aktører lukes ut. Det er både barna og sektoren tjent med.

De aller fleste aktørene i barnehagesektoren, private og kommunale, driver gode barnehager og følger loven. Tvedt Solberg har rett i at andelen enkeltstående barnehager og stiftelser har gått ned siden barnehageforliket i 2003. Det har for så vidt også vært naturlig: Mange foreldre sto tidlig på 2000-tallet og i årene før i en situasjon der de selv måtte etablere barnehage for å skaffe barna sine barnehageplasser. Etter hvert som barna vokste opp, dalte foreldrenes interesse for å drive barnehage. Flere valgte å selge til eiere som var motiverte til å fortsette med barnehagedrift. I dag er 6 av 10 private barnehager enkeltstående, mens resten av barnehagene eies av en eier med to eller flere barnehager.

Mangfoldet av eiere er en styrke for sektoren, og PBL mener barnehagene heller bør vurderes på kvaliteten i tilbudet til barn og foreldre, enn på om eieren er stor, liten, en stiftelse eller et selskap.

Én viktig årsak til økt eierkonsentrasjon i barnehagesektoren er for øvrig politiske beslutninger som Stortinget selv, også Arbeiderpartiet, må ta på sin kappe. I 2011 fjernet den rødgrønne regjeringen retten til fri etablering, og dermed muligheten for at barnehagelærere og andre kunne etablere egne barnehagetilbud og konkurrere med allerede etablerte barnehager. Dette har gitt færre mulighet til å konkurrere om å levere et godt barnehagetilbud. Det har også bidratt til å presse opp prisen ved salg av allerede etablerte barnehager.

Den største utfordringen for barnehagesektoren i dag er imidlertid et finansieringssystem som forskjellsbehandler barn, og som ikke er tilpasset en barnehagesektor som er regulert med pedagog- og bemanningsnormer. I dag skiller det 4 millioner kroner i inntekter for en barnehage av gjennomsnittlig størrelse, fra kommunen med høyest til lavest offentlig tilskudd. De store forskjellene i tilskudd bidrar til at en tredel av barnehagene årlig går i underskudd. Dette gir svært ulike forutsetninger for å levere et tilbud i tråd med de nasjonale kvalitetskravene.

Dersom Tvedt Solberg og Arbeiderpartiet ønsker å bevare mangfoldet og satse på kvalitet i barnehagesektoren bør de heller jobbe for å justere finansieringssystemet og senke terskelen for å etablere nye barnehager, i stedet for å svartmale store deler av en sektor som hver dag jobber knallhardt for å skape et best mulig tilbud til barna.