Den byen som har en gamleby i sin midte, er en svært heldig by, en eksklusiv by, en privilegert by og en historisk stolt by.

Det er en by som har forstått hvor viktig det er at man tar vare på sin kulturarv. Det er en by som tenker på de fremtidige generasjoner. Det er en by med røtter og identitet. Det er en by som vet hvor den skal. Det er en by som med stolthet kan kalle seg en kulturby.

En slik by er Tromsø. Som den eneste by i verden nord for Polarsirkelen, har Tromsø sitt eget gamlebyområde.

I år er det 100 år siden dette ble påpekt i avisa Tromsø for første gang, da signaturen «Junior» skrev følgende i år 1920:

«Vi behøver ikke en svensk arkitekt til å fortelle oss at Tromsø kan bli en av de vakreste byene i Skandinavia. Men de færreste ser, eller aner hvor vakker den kan bli en gang i fremtiden, forutsatt at muligheten blir riktig unyttet, at det skapes den rette sammenheng mellom fortid og nåtid. Når hurtigruta, eller hurtigtoget nærmer seg Tromsø, da skal den vise et ansikt som stråler i sol og skjønnhet, så den vekker beundring. Og når den fremmede kommer inne i GAMLEBYEN, så møtes han av en særpreget byggeskikk i gammelt og nytt, av rene gater og velstelte parker.»

Siden den gang har saken vært tatt opp utallige ganger, både i avisene, på diskusjonsmøter, i uttalelser og opprop, dessverre uten at de ansvarlige myndighetene har vært seg sitt ansvar bevisst. Det klassiske og gjentagende svaret fra kommunen i denne saken har vært som følger: Vi støtter saken, men vi har ikke penger til å utvikle gamlebyen.

Tromsø kommunestyre har hele seks ganger gjort vedtak om at gamlebyen skal hegnes om, og utvikles, i tråd med det særegne kulturminne som gamlebyen er og representerer.

Det skal også nevnes at dagens kommunestyre bevilget kroner 600 000 til Stiftelsen Tromsø gamleby på slutten av 2019, penger som går til avlønning av stiftelsenes prosjektleder, Vetle Bo Saga.

Men: I det området som geografisk omfatter vår gamleby, har det dessverre skjedd svært liten utvikling i. Området trenger derfor sårt til en «total makeover», og det fra topp til tå. Gatene og fortauene må oppgraderes, de aller fleste bygg må pusses opp fra grunnmur til tak, ny gatebelysning må på plass, området må forskjønnes med kunst og beplantning, og over 30 historiske hus, plasser og hendelser skriker etter skilting, Skippergata må stenges og omgjøres til byens nye markedsplass, og flere av husene må fylles med handel og vandel.

Alt dette krever store økonomiske investeringer, og profesjonell ledelse. Jeg håper derfor at kommunen, fylkeskommunen og staten, i nært samarbeid med områdets gård – og grunneiere, nå snart vil kjenne sin besøkelsestid. Vi kan ikke vente 100 år til, før noe blir gjort.