Munnbindet avslører om du er rik eller fattig. Ressurssterk eller svak. Covid-19 tydeliggjør hvilken klasse du tilhører og viser hva privatiseringspolitikk egentlig innebærer.

Alvoret siger sakte inn. Pandemien endrer våre liv for lang tid fremover, selv i det privilegerte nord der kriser som naturkatastrofer, krig og hungersnød er relativt fjerne størrelser. Myndighetene har i sommer testet ut «frihet under ansvar» og åpnet opp for feriereiser til utlandet, samtidig som de har formant oss om å bli hjemme. Det er som å pakke podens ryggsekk full av sprit, kjøre han til fest og anmode om edruelig måtehold. Et paradoks som knapt rommer noen logikk i et knusktørt teoretisk univers, i praksis et helt absurd eksperiment.

Så nordmenn dro ut, andre kom hit. Når smittetallene øker som forventet klages det: «Vi stolte på myndighetene som sa det var greit!». Nei. De sa ikke at det var greit. Men skillet mellom forbud og individuelt ansvar virker ekstra komplisert for verdens mest privilegerte stamme. Hele pandemien har i grunnen tydeliggjort nasjonale og globale skiller i sosiale klasser på en svært ubehagelig måte.

For mens vi har nok med å følge sommerens cruise-reality minutt for minutt, der skipsleger praktiserer uten lisens og smitteutbrudd holdes hemmelig i håp om å tjene mer, så er nøden særdeles prekær i verdens sultsultrammede områder. Flyktninger drukner i Middelhavet foran stengte europeiske havner.

I overfylte flyktningleirer herjer pandemien grenseløst og Norge, som innkasserte litt solidaritetsskred da de antydet at de ville redde noen av de enslige, desperate flyktningbarna fra Moria-leiren, virker nå å avvente om de kanskje like greit kreperer der de er. For her har regjeringen nok med å avvikle nasjonale pressekonferanser, det er enda ingen konkrete planer om å redde barna.

De svakeste og mest utsatte i verden seiler virkelig sin egen sjø under pandemien mens vi spiser popkorn og lurer på hvor mange sjefer som skal ofres i Hurtigrute-skandalen.

Men også her på berget er det forskjeller mellom fattig og rik, de som har full kontroll på hver eneste fredagstaco og de som har fått utdelt så dårlige kort i livet at de aldri har tatt ordet «ukeplan» i sin munn. Covid- 19, kombinert med en svært entusiastisk privatiseringspolitikk av næringslivet tydeliggjør at smittevern er et gode for de velstående, også i Norge.

Vi så det i vår, hånddesinfeksjon ble mangelvare og prisen skjøt i været. Det visste seg at apotekene ikke er en forlengelse av det offentlige helsevesenet slik mange tror i rein villfarelse. De er bedrifter som i høyeste grad har teft for kapitalen som frigis i samfunnet når panikk styrer tilbud- og etterspørsel. De som ikke har råd til desinfeksjon, lever med den potensielt økte smittefaren og bekymringen det medfører.

Nå når neste smittebølge er et faktum lanseres anbefalinger om bruk av munnbind. Det meldes at selv om det finnes rikelig på lager har prisen økt opp mot 700 prosent i løpet av de siste ukene. Selv om det ikke handler om påbud, er det regnet ut at om en gjennomsnittlig familie skal anvende munnbind i anbefalte situasjoner, koster det flere tusen i året. Det kommer i tillegg til svindyr desinfeksjonssprit og økt renhold generelt.

At munnbind beskytter mot smittespredning er det liten faglig tvil om. Det holder ikke at smittevernutstyr blir forbeholdt de med god økonomi og ressurser til å ta smittevern alvorlig.

Staten bør straks iverksette profittrestriksjoner på smittevernutstyr i landets apotek og slå tilbake overprisingen. I tillegg bør smittevernutstyr og veiledning i bruk av dette tilgjengeliggjøres i lavterskeltilbud som helsestasjon, utekontakt og legesenter. Også Nav bør komme på banen med behovsprøvde refusjonsordninger.

Vittige tunger antydet under antibac-mangelen i vår at det kanskje var på tide å reetablere den allmenne hjemmebrenningen i smittestoppens navn. Tanken har et poeng,- nemlig at det egentlig er både lettvint og billig å produsere sprit, selv om prisnivået antyder noe annet. Styresmaktene må umiddelbart ta ansvar for hele befolkningen, selv om det for en blå regjering vil smerte å stramme inn noe av den frie markedsliberalismen for apotekene.

Like lite som vi vil ha cruiseselskaper som tar imot store statlige subsidier samtidig som de drifter uforsvarlig, ønsker vi styrtrike apoteks-baroner som tjener kynisk på pandemien og samtidig fratar deler av befolkningen muligheten til adekvat smittevernutstyr.

Spaltistn Ina Gravem Johansen