Jeremie McGowan-saken opptar folk. Alle vet at han mistet jobben, men denne hendelsen er ikke bare kompleks, den synes å henge i et vakuum: De fakta man kjenner gjennom pressen, gir ikke noe klart bilde av et forståelig forløp, og av hva det var som ledet til oppsigelsen. Mens hurtigrutesaken blir gradvis mer og mer gjennomsiktig, er Jeremie McGowan saken motsatt. Forståelsen stopper opp. Man mister etter en stund konteksten.

Når en hendelse ikke inngår i en forståelig årsakssammenheng, sporer virkeligheten av, og man blir sittende og trevle på løse tråder og opplysninger som kanskje verken er holdbare eller relevante for å forstå sammenhengen. Denne hendelsen er så pikant at det er som å kaste en rosinbolle til måsen. Da kommer en hel skokk og tilværelsen blir en stund helt kaotisk.

Jeremie McGowan-hendelsen består av en hel skokk med vanskelig forenlige elementer: Har direktøren gjort en dårlig jobb? Er det hans sterke fokusering på samisk kunst som gjorde at han ble oppsagt? Hvilken rolle spilte det nylig avgåtte styret? Oppfatter han opp den skjønne kunsten som motsetning til den samiske? Er styrelederens taushet instruert av departementet? Er direktøren en farlig radikaler som vil sette avkolonisering opp som alternativ til skjønn kunst? Er det tale om en hevnaksjon fra ansatte på Museet mot lederen? Hva viser egentlig offentliggjøringen av protokollene og møtereferatene? Hva skjedde egentlig under telefonmøtene? Tier departementet fordi man ureglementert ovenfra har grepet inn mot en selveiende stiftelse kun fordi pengene kommer fra departementet? Drives det et maktspill overfor et selveiende museum?

Forbausende mange i Tromsø støtter kravet om at han får stillingen tilbake og ser det kaotiske omkring hendelsen som en parallell til Nordnorsk Debatt, der frislippet av en skokk av motstridende og kontroversielle meninger i åpne kommentarfelt plutselig gir mening som et nytt rom for diskusjonen av Nord-Norges fremtid i en ellers kjedelig avis.

I mitt forsøk på å finne en kontekst for hendelsen, ser jeg mer og mer dramatikken på debattsidene i Nordnorsk Debatt i Nordlys som en nærliggende parallell til hendelsen på museet. Begge steder utvikles det nå nye erfaringer, ikke minst gjennom de mer oppskakende innspill i kommentarfeltene. At man utfordres til å gå ut av sitt gode skinn, eller blir varm i toppen og fornærmet, betyr ikke at man lukker kommentarfeltene og sier opp redaktøren. Parallelt tenkt skal man ikke si opp McGowan på grunn av hans innsats som direktør for museet. Man kan heller se ham som en pioner som utfordrer det etablerte kunstfeltet ved å åpne for en mer intens dialog med landsdelens egne erfaringer.

Det problematiske er ikke at McGowan åpner en ny kunstdiskurs som direktør, det er kun hvis han samtidig skulle gå over streken som enkeltkunstner i det nye kunst- og debattfeltet han har åpnet opp, at han kan han dømmes.

Et av de mer fruktbare innspillene i saken er derfor Irene Norhaug Hansens forslag i Nordnorsk Debatt 30. juli om å forsyne tildelingsbrevene fra departementet med klare styringsbetingelser og mulighet for ditto organisering. Det vil gjøre det faktum at museumsstiftelsene er selveiende til et moment som tillater at de kan tenke fritt om betydningen av museer i forvaltningen av landsdelens kunstneriske kurs.