De siste 15–20 år har Marinens tilstedeværelse her nordpå vært beskjeden. Olavsvern, Norges og NATOs nordligste marinebase, ble stengt i 2009 – og solgt til private investorer for et nokså bagatellmessig beløp. De siste fast stasjonerte marinefartøyene i Nord-Norge, 22. MTB-skvadron, med Olavsvern og Tromsø som hjemmebase, ble flyttet til Bergen og Haakonsvern i 2003.

I årene etter har man fra russisk side rustet voldsomt opp i nordområdene. Russland har tydeligvis ambisjoner om å gjenreise seg selv som verdensmakt. Man ser tendenser til å ville utfordre Norge når det gjelder vår suverenitet over Svalbard. Denne situasjonen ble det advart mot fra flere hold da nedbyggingen av Forsvaret, og i særdeleshet sjøforsvaret i nord, skjøt fart utover 2000-tallet.

Det ble også påpekt at vi, etter at vi selv hadde redusert vår egen militære tilstedeværelse i nord, ville risikere å bli beskyldt for å hausse opp den sikkerhetspolitiske situasjonen hvis forholdene igjen tilsa en økt militær tilstedeværelse. Der er vi i dag; spådommen er gått i oppfyllelse på bare 15–20 år.

Etter at Sjøforsvaret oppga sin faste tilstedeværelse her nordpå, har vi også opplevd en uheldig fremmedgjøring mellom sivilsamfunnet og Marinen. Mens en norsk ubåt i oppdykket tilstand på ferd gjennom Tromsøysundet for 20–30 år siden var nokså normalt, oppfattes det i dag som noe ekstraordinært, noe skummelt. På journalistisk tullespråk får man høre om ‘topphemmelige’ baser og ditto ‘militærskip’. Det er så dumt som det kan få blitt.

For å avbøte nedleggelsen av Olavsvern, er det kommet i stand en avtale om å motta reaktordrevne NATO-fartøyer på Tønsnes – tidligere Grøtsund fort. Formålet er først og fremst mannskapsskifte og rekreasjon. Av aktivister gjøres dette til noe høydramatisk. Behendig unngår man å nevne (eller vet kanskje ikke?) at besøk av reaktordrevne fartøyer var helt normalt i den tiden Olavsvern var i drift. Og disse fartøyene lå ikke i dokkanlegget, de var for store til det. Men de la seg til ved basens utmerkede kaianlegg – med beskyttelse fra basen, både til lands og ute på fjorden.

Selv arbeidet jeg ved Olavsvern mellom 1989 og helt til basen ble stengt i 2009. Da det lå reaktordrevne fartøyer til kais, gikk jeg daglig forbi. Ikke et øyeblikk forstyrret det min eller mine kollegers nattesøvn.

Når det ellers gjelder havner som er godkjent for å motta reaktordrevne fartøyer, vil jeg påminne om Haakonsvern i Bergen. Det er en av Europas største marinebaser, og den ligger bare 10 kilometer fra sentrum av Bergen. Den ligger ellers et par steinkast unna drabantbyen Loddefjord, med 25.000 innbyggere. Tønsnes havneavsnitt, tidligere Grøtsund fort, ligger 15 km fra Tromsø sentrum – og i et relativt sparsomt befolket område.

NATO er uten tvil verdens mest solide forsvarsallianse. Men la oss huske på hva avtroppende forsvarssjef Haakon Bruun-Hansen nettopp sa: Vi må ikke være naiv. Vi må være på vakt når det gjelder Russland!

En krig i dag behøver ikke nødvendigvis å bli utkjempet på tradisjonelt vis; den kan være avgjort før den er startet. Eksempelet om en konflikt som er for stor for Norge, men for liten for NATO, har vært brukt. Svalbard er et høyst relevant eksempel.

Aktivistene har brukt risikoen for uhell med eventuelle atomvåpen som argument. Det tror jeg er nokså overdrevent. Om et slikt høyst hypotetisk tilfelle skulle oppstå, tror jeg det er nokså irrelevant hvorvidt det skjer på Tønsnes eller ute i internasjonalt farvann.

I så måte må vi huske at det bare det siste året har vært dramatiske hendelser i Tromsø, både når det gjelder alvorlig brann i en russisk tråler i Breivika og på et dekklager på Skattøra. I sistnevnte tilfelle, i august i fjor, måtte det endog sendes SMS til størstedelen av byens innbyggere med henstilling om å holde seg innendørs.

Verden endrer seg raskt, og vi må forholde oss til hvordan den er. Symbolpolitikk – uansett hvor gode intensjoner den har – er jeg redd ikke avhjelper noen ting.