FRA SIDELINJA:

Når omdømmet blir for godt

«Få deg et rykte som morgenfugl, så kan du sove hele dagen», sier et japansk ordtak.

Konsernsjef i Hurtigruten Daniel Skjeldam  Foto: Annika Byrde/NTB scanpix

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik.  Foto: RONALD JOHANSEN

meninger

Denne østlige livsvisdommen står i sterk kontrast til vår hjemlige folketro, hvor det heter at det tar årevis å bygge opp et omdømme, men bare noen timer å ødelegge det. Det er ikke riktig så enkelt – noen ganger kan det faktisk være et problem at noens omdømme rett og slett er for godt.

Jeg ser at mange mener at Hurtigrutens omdømme nå har fått seg en kraftig smell. Det tror jeg egentlig ikke er riktig – det er dagens ledelse som har skuffet og irritert folk. Hurtigruten som selskap seiler mest sannsynlig klar av både denne historien og mer til, uten å ta inn nevneverdig vann. Det fins nok av eksempler på at omdømmet tåler langt mer enn vi tror.

IKEA har vært gjenstand for en rekke dokumentarer som viser hvordan selskapet har operert i økonomiske gråsoner i en årrekke, blant annet ved å gjemme penger unna i skatteparadiser. Men man har aldri klart å se effekter på salgstallene, selv om millioner av mennesker har sett dokumentarfilmer og lest om praksisen.


FRA SIDELINJA:

«Ute til lynsj»

Kanskje vi skal vurdere å, innimellom vår forbannelse av de ansvarlige, sende en varm tanke til de smittede, spør spaltist Stein-Gunnar Bondevik.


Volkswagen ble gjenstand for global kritikk i 2015 da det viste seg at de hadde jukset bevisst med utslippstall for bilene sine, og selskapet fikk enorme bøter i en rekke land. Likevel satte de salgsrekord i 2017, med flere solgte biler enn noen gang i selskapets 80-årige historie. Én bil per femte sekund.

På person-nivå er det også rom for å gjøre en hel del feil uten å være ferdig for godt. Det er, på generell basis, en god ting. Feilfrie mennesker har som regel ikke foretatt seg stort. Men det kan også være et problem at vi ikke i stor nok grad setter krav til hverandre og forlanger og forventer leveranser på godt nivå over tid. I en by på Tromsøs størrelse vil det dessverre alltid være popstjerner som lever på sitt gode rykte, og intet mer.

For noen år siden lanserte den eiegode Svein Spjelkavik på Andøya ordet «fremsnakke». Det ble raskt en hit, og ville kanskje blitt årets nyord i 2010 om det ikke var for «askefast». Sammen med fremsnakking kom det en hel bevegelse som tok til orde for å heie mer på hverandre, og noen vil si at det ble skapt en heiekultur, godt hjulpet av sosiale medier.

Jeg er ikke imot verken fremsnakking eller å heie på hverandre, men den som skal heies på må kvalifisere seg. Jeg har sett altfor mange eksempler på at folk går rundt og fremsnakker og skryter av den ene og den andre, uten noen som helst slags form for evaluering. Det kan være at noen tar seg bra ut i avisen eller har sagt noe fornuftig på radioen, så er de geniforklart.


FRA SIDELINJA:

«Når Tom Cruise preiker»

Tom Cruise må gjerne komme til Norge og filme, det er sikkert bra for norsk filmindustri. Kan vi ikke bare si det slik? Resten blir for flaut, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik.


Det kan være litt kjipt innimellom å være festbrems og stille de vanskelige spørsmålene når noen bryter ut av seg: «Si ka du vil, men han e jævelsk dyktig». Ja vel, bør man da si, dyktig til hva? Hva baseres analysen på? Hva har vedkommende levert? Er det over forventet nivå, har man skapt eller gjort noe ekstraordinært? Hvis ikke, så gjorde han vel bare en helt grei jobb. Eller kanskje ikke det engang?

Eldar Sæthre gikk nylig av som Equinor-sjef. Noen sa at han hadde gjort en god jobb. Ingen sa imot. Jeg liker Eldar Sæthre, en beskjeden, jordnær vestlending som heier på Liverpool og digger Beatles, han er lett å fremsnakke. Men det er verken baksnakking eller nedsnakking å ta en kritisk diskusjon rundt hva han egentlig har oppnådd som sjef for Norges største selskap.

Skal vi løfte oss opp til det noen kaller verdensklasse, i små samfunn, må vi redefinere kritikk. Kanskje kan vi lære av akademia – der er kritikken en kjerneaktivitet, det er den som driver forskningen fremover og skiller eksellense fra middelmådighet og sikrer kvalitet i arbeidet. Den som ikke blir kritisert, blir ikke tatt alvorlig. Det er konstruktiv kritikk, ikke ukvalifisert skryt, som danner forskerens renommé.


Fra sidelinja

Vi som liker selvskryt

Vi pleide å se på oss selv som verdenssamfunnets mest bunnfaste bolverk mot storkarer.


Vi skyter oss selv i foten dersom vi skaper et samfunn der meritter settes til side til fordel for det gode navn og rykte, heiekultur og god stemning. Da setter vi de gale folkene inn i viktige posisjoner, og ender opp med å verken prestere eller bli tatt alvorlig av omverden.

På mellommenneskelig nivå må vi gjerne skryte uhemmet av hverandre for ingenting, men på samfunnsnivå må vi forbeholde superlativene til de som gjør seg fortjent til dem.