Fra sidelinja:

Helter som snubler

Vi liker ikke at helter kjører fort på kokain. Selvfølgelig ikke.

NARKOTIKA: Politiet fant kokain i boligen til Petter Northug etter at han i en fartskontroll ble tatt i 168 km/t.  Foto: Heiko Junge/NTB scanpix

meninger

Men problemet bør ikke hovedsakelig være at det er helten som gjør det. Status er egentlig et hult og meningsløst barometer å måle mennesker ut fra.

Det menes noe i alle kanaler. Katastrofe. Tillitsbrudd. Misbruk av posisjon som rollemodell. En tidligere skihelt mister visstnok all anerkjennelse for sine meritter når han kjører for fort i fylla eller tas med dop. Hvorfor? Fordi folk i enkelte posisjoner ikke skal fremstå som den mangefasetterte kompleksiteten ethvert menneske egentlig er.

SPALTIST: Ina Gravem Johansen 

Poenget med forbilder, helter og ikoner er å fôre illusjonen om at det finnes en alternativ, glamorøs virkelighet. At endimensjonal suksess er mulig. Eller å krydre hverdager av forfalte regninger med en sniktitt inn i universet der Barbie alltid er kledd for sommerfest og et evig emosjonelt solskinn, mens Kens dypeste eksistensielle behov handler om å være et tilgjengelig assesoar for prinsessen i huset.


Analysen av Northugs blodprøve kan ta flere uker

Det kan ta uker før analysen av blodprøven som ble tatt da Petter Northug ble stoppet for råkjøring torsdag er klar. Politiet gir ikke saken spesiell prioritet.


Det er komisk og teit, men konseptet drømmeverden slår så godt an at det å være kjent, stille sitt liv tilgjengelig for andres kikkertrang, kan være svært økonomisk lukrativt. Som en konsekvens av at vi dyrker fram en kjendiselite må dagens fjortiser takle å bli influert av idealer som alltid er manipulert gjennom fotofiltre. Det virkelighetsfjerne i denne industrien ligger med andre ord ikke bare på illusjonsplanet, realitetene fordreies på anatomisk nivå. Det er rett og slett ganske slemt å servere noe slikt til unge sinn som skal etablere en slags selvaksept oppi vanviddet.

Samtidig som kjendiser og helter dyrkes som overmenneskelige kapasiteter, innebærer offentlige yrkesroller stor risiko for lynsjing. For om en politiker har hatt seg i en kornåker, en idrettsutøver har ruset seg på ulovlige substanser eller kronprinsessen muligens har gjort minst begge deler, da har allmennheten liksom rett til å grafse og mene en hel masse.

En politiker skal med andre ord ikke leve et ekte liv med alle de småabsurde innfallene som gjør tilværelsen til det sjarmerende, vakre, triste og brutale tablået den faktisk er. Egentlig burde vi ønske oss det motsatte. Det virkelige livet er som kjent ikke for pingler, hvem vil egentlig ble ledet av noen som ikke har erfart det?

Selvfølgelig bør ingen kjøre for fort eller bruke kokain fordi begge deler er farlig. Samtidig er det absurd å forvente at noen skal leve livet som en fysisk manifestasjon av Norges lover, uansett hvor kjent de måtte være. Vi bør heller slutte å hylle kjendiser som forbilder og helter, det er kanskje litt mer kjedelig, men det eneste som holder mål er å vurdere innsats i forhold til utgangspunktet. I enkelte tilfeller resultatet.

Helte-fanatismen har også ubehagelige slektninger som handler om snevre roller. For eksempel hadde det vært nydelig om vi kunne befri asylsøkere fra den tvangstrøya av forventninger som tydeligvis utdeles sammen med oppholdstillatelsen: «Du kan være her på nåde om du alltid presterer maksimalt og stadig vekk uttrykker en bunnløs takknemlighet over at verdens mest privilegerte samfunn gidder å inkludere noen flyktninger.»


Raja mener Northug svekker idrettens omdømme – advokat reagerer

Kulturminister Abid Raja mener Petter Northug setter idretten i et dårlig lys. Skistjernens advokat er kritisk til statsrådens uttalelser.


Det hadde vært en interessant vending å ønske nye landsmenn velkommen med å si: «Vi tenderer til å bli litt bortskjemte og selvgode her oppe på oljeflaket, nye perspektiver og et genuint blikk utenfra mottas med ydmyk interesse.» Det kunne blitt spennende. Og utfordrende. Slagordet Det er typisk norsk å være god ble tross alt ikke lansert av en utenforstående sosialantropolog med nøytralt blikk.

Et oppblåst selvbilde som det landsmoder Gro lanserte er ikke bare flaut, men gjør det virkelig skummelt når en av de beste blir tatt i besittelse av en helt gjennomsnittlig utilstrekkelighet. Det er tøft nok å snuble, det kan være direkte farlig å bli utsatt for en kollektiv lynsjing i tillegg til den prosessen som skal og må gå sin gang i rettsvesenet og over kjøkkenbordet hos mor.

Det å skape helter og antihelter er et hult statusbarometer, et prestisjespill med ekte menneskeliv som brikker. En illeluktende gambling med det eneste som burde holdes hellig – virkeligheten.