Norge har tatt oss. Alle må feriere i landet vårt om vi ikke skal bli rammet av den nye jakten på moteord. «Reiseskam» heter det fra dem som har tenkt å ligge i telt her hjemme. Folk som drister seg ut av landet i denne koronatiden må ta med seg dette skjellsordet på ferden ut i verden.

Å bli kjent med Norge er likevel en opplevelse man kan unne alle.

Hva vi snakker om her i landet er en skjellsettende opplevelse.

Nordpå er det selvsagt måseplagen som dominerer. Som om det er noe nytt i at det vi kaller flygende rotter liker kebab og eplepai. Vi kan snart sette opp et kart som viser hva vi interesserer oss for året igjennom. Neste er antakelig moltekrigen. Nå er det like før noen har sett en bjørn, en ulv eller et annet livsfarlig dyr på myrene som skal holde folk unna dette bæret som råtner ned i tusenvis av tonn hvert år.

Det er noe uhyggelig nifst og innsnevret over oss som bare holder på med den tilsynelatende evige samtalen. Den kunne vært lagt inn i en diskusjonskalender som forteller hva vi holder på med. Sakte, men sikkert blir vi litt mindre interessante hvert eneste år. I andre kulturer snakkes det om «woke» – en bevegelse som prøver å vekke oss til aksjon mot urett og mindreverd. Der hvor alle rundt om i verden ser at det fins diskriminering og undertrykking, prøver for eksempel den største nordnorske avisa å bagatellisere dette ved å hevde at vi er ferdige med å snakke om samiske tiltak.

Svarte mennesker som lever livene sine midt blant oss, jøder og andre minoriteter som hevder seg utstøtt av det lutheranske fellesskapet, sier at noe må gjøres, men bryr vi oss om det? Nei, vi hater bare måsen og ser fram til at moltebæra modnes.

I nord mener man at det fins en egen kultur som søringer driter i. Nordnorsk er i skuddet og ingen forstår oss noe sted. I Oslo-området hvor de rikeste i landet vårt bor, og hvor det sannsynligvis trengs et par revolusjoner for å gjøre hele byen tilgjengelig for allmennheten, er fjorden tettet fullstendig igjen med arvede luksuseiendommer, hvor selv gateskiltene er fjernet for å holde folk unna oppkjørslene. Det er her pengene fins og hvor man prøver å isolere seg fra folkedypet. Ingen steder i landet vårt er pengene så synlige som her. Noe for Woke- bevegelsen å sette tennene i? Politikerne lever også sine isolerte liv rett bak påvirkningsbyråer og rådgivere.

Det er riktig at det er en annen kultur siden både pengene og politikken fins i det sentrale Østlandet.

Men heller ikke mer enn det, for det bor bare en drøy million innbyggere her. Resten av Norge bor ikke i hovedstaden. Det er ikke noe forskjell på vest, midt, sør og nord. Alle oss som utgjør resten av landet vårt er i virkeligheten i samme situasjon. Vi er et slags reserveland som er rammet av den samme sentraliseringa som har sitt opphav i maktkonsentrasjonen en finner her.

Norge er i virkeligheten et av de mest sentraliserte land i Europa. Staten eier både fylkene og kommunene, og Stortinget bestemmer alt det vil, og gjør det også.

Det fører ikke til ekstrem fattigdom noe sted, men er så irriterende at det kan prege nattesøvnen til en ihuga patriot. Samtidig ser vi at de største inntektene fra olje, gass og fisk må innom Oslo for å bli fordelt ut over landet gjennom det kommunale inntektssystemet.

Så hva med oss i nord? Skal vi bare fortsette å hate måser eller være skeptisk til muslimer, jøder og samer? Kan vi ikke heller være stolte over den kunnskapen vi har rundt oss?

Vi er så heldig å ha et universitet som kan bidra til å løfte oss litt så vi kan se utover i verden, delta i internasjonale debatter og arbeide for å alliere oss med andre som er minst like skeptisk til den norske sentraliseringa.

Nord-Norge har en posisjon i landet andre kan misunne oss. Vi er det eneste stedet hvor internasjonale grenser burde tvinge oss til å bli mer enn vanlig internasjonale. Grensen mot Russland, Sverige og Finland gir oss et utgangspunkt for andre tanker enn å irritere oss over måser og den slags bagateller. Tromsø har alltid vært en internasjonal by med røtter tilbake fra den tiden da folk herfra oppsøkte verden utenfor.

Kan vi ikke i stedet fylle begrepet Nordens Paris med et innhold som står i stil med hårete og modige ambisjoner? La oss nå knytte universitetet vårt enda nærmere byen og gjenoppdage samspillet mellom kunst, kultur og kunnskap og slik danne nye og informerte mennesker som blir født rundt oss daglig. Dette er en oppgave man kan vokse på. Dette i stedet for å skape splittelser i en stadig tynnere befolkning i nord. Som ikke stopper i Tromsø lenger, men heller reiser sørover for å snakke om noe annet enn måser og moltebær.