«Tyskert’n drepte og voldtok – men snill, det va han». Dette ironiske utsagnet fra 2. verdenskrig fikk fram dualiteten i krigssituasjonen for nordmenn. Selvsagt var krigsokkupasjonen en enorm utfordring for alle. Likevel visste vi at på det menneskelige planet, hadde de som var stasjonert i Norge ikke vært så ille som okkupantene fleste andre steder. Ja, sånn foruten at de til slutt brente ned halve landsdelen.

Vi har det litt på samme måten med covid-19-situasjonen her til lands. Det er ubehagelig og skummelt, og skaper absolutt sine problemer, men sammenlignet med de fleste andres situasjon har nordmenn i grunn hatt det lett.

Mange store samfunnsendringer fører den også med seg, og langt fra alle er med negativt fortegn. Vi drar plutselig på bilferie igjen, fortrinnsvis til eget land eller Nord-Finland. Fly og lange utenlandsreiser er totalt utelukket. På sett og vis har vi spolt tilbake til 70-tallet.

Det som overrasket alle, er hvor hyggelig dette i grunn var. Mange jeg kjenner snakker om å feriere i Norge fremover også – uavhengig av koronasituasjonen.

På NRK-programmet «Radioresepsjonen» overhørte jeg her om dagen de andre programlederne gjette på hvilke fem ting Tore Sagen hadde plantet i hagen under korona. Aktiviteten var åpenbart ny for ham, inspirert av isolasjonens kjedsomhet. Gjennom de mange Facebook-oppdateringene jeg har sett om det samme blant venner, har jeg skjønt at aktiviteten på ingen måte er unik.

«Urbane hagegleder på Gørtzfeltet med duftert, blomkarse, dill, koriander, oregano og løpstikke». «Vi koser oss med søte jordbær fra kjøkkenhagen». «Når jeg finner slike morsomme gulrøtter i kjøkkenhagen, klarer jeg ikke å kaste dem. De er fulle av smak og gir et morsomt innslag på tallerken. Hjemmelaget fiskeburger med hjemmedyrkede gulrøtter, poteter, løk og hvit saus, og litt bacon, er bare så god mat».

Det er som å lese noe nyfrelste jordbrukshippier på 70-tallet har skrevet. Du vet, de som bestemte seg for å skrote det gamle industrilivet for et fredfylt liv på landet. Postingene er imidlertid fra i år. Begrensningene, med henhold til hva vi kan få opplevd av spennende, kulinariske saker fra utlandet, gjør at vi blir totalt nerdete hva egenprodusert husmannskost gjelder. Må vi først gjøre dette, skal det gjøres ordentlig.

Har ofte lurt på om det er noe som er grunnfestet i DNA’et vårt – at når vi står overfor livstruende samfunnskriser, begynner vi å hamstre dopapir og plante i hagen? Ser fram til at psykologene forklarer det fenomenet.

Det positive med dette er at det er både sunnere og mer miljøvennlig. Ja, kanskje ikke dopapiret, men det andre. Mat som ikke må fraktes fra fjerne himmelstrøk, er positivt for luftkvaliteten. Samtidig gjør vår nye fritidssyssel at vi spiser mer grønt. Det er også bra.

Vi kjenner alle til hvordan barn lettere får seg til å putte i munnen noe de har høstet eller fisket selv. Jeg tror det fungerer litt sånn for voksne også. I tillegg smaker det himla mye bedre enn frossengrønnsakene man varmer opp. Kortreist mat gruser alt av halvfabrikater.

Etter noen uker med hele verden i hjemmeisolasjon observerte man forbausende store effekter for miljøet. Luftkvalitetene i kinesiske byer var så dramatisk forbedret at man til og med kunne se det på satellittbildene. I Venezia var kanalene plutselig så rene at fisk og fugler begynte å ferdes der igjen, for første gang på mange tiår.

Miljøtiltakene G7-landene aldri klarte å bli enige om var plutselig realisert på et blunk. Og effekten så vi umiddelbart. Er det noe vi kan ta med oss av lærdom fra epoken med dødsviruset, må det være at miljøvern faktisk har noe for seg. Ingen kan lenger komme og hevde at det ikke er noen vits i å prøve – til det er tegnene for synlige.

Det er derfor jeg håper at de grønne fingrene vedvarer – på samme måte som Norgesferie med bil blir noe mange fortsetter med.