FRA SIDELINJA:

Senja var faktisk mer enn jeg kunne tåle

Man kan ikke kjøre mer enn et kvarter før Vest-Senja byr på en ny wow, skriver spaltist Ron Røstad.

STUPBRATT OG VAKKERT: Okshornan er et kjent landemerke på Senja.   Foto: Linda Pedersen

Spaltist Ron Røstad 

meninger

Årets ferietur gikk til Senja.

Det er noe uhyggelig med Senja.

Noe som brosjyrene ikke forbereder turistene på. Skal man tro reklamemateriellet, er Senja en idyll der sola alltid skinner. Der det alltid er sommer, bortsett fra en kort vintersesong da nordlyset alltid skinner. Aldri uvær, aldri overskyet, aldri høst. Og alt oppleves best fra toppen av en fjelltopp, der friske og spreke turkompetente mennesker i shorts har jumpet opp på en fjelltopp mens de nyter dette paradis på jord – Senja.

I virkeligheten lurer det noe skummelt bak det billedskjønne, noe som reklamene ikke forbereder deg på.

Spaltist Ron Røstad 

Men først litt om Kvaløya, som er på veien til Senja. Jeg har vokst opp på Kvaløya, og mitt mentale kart tilhører bilens tidsalder. Senja er ei naboøy, men i vår tid er sund og fjorder uoverstigelige hindringer til kommunikasjon og reise. Dette gjør at nære ting kan bli en lang kjøretur unna. Jeg hadde en barndomsvenn som av og til tok en lang, lang kjøretur til det fjerne landet Senja, til slekta som befant seg «i torsken». Noe som ikke ga mening på så mange nivåer. I tillegg bodde det et troll på Senja, fikk jeg vite fra visesangere.


Sett fra sidelinja

Skandalen på Storhaugen

En rad av uheldige omstendigheter? Eller en elementær mangel på profesjonalitet og forretningsskikk?


Det er noen år siden jeg tok ferga til Senja for første gang, og opplevde at øya var nesten like nær som Ringvassøya. Det var som magi, vann som transportåre!

Årets tur til fergeleiet på Brensholmen bød på et nytt skue. En djevelsk uhygge, men denne gangen menneskeskapt. Dette var første gang jeg så den tause skogen av vindmøller på Kvaløya. Størrelsen, hardheten og antallet ga følelsen av å være i en science fiction-film der Jorda er invadert av de mest skremmende vesenene effektmakerne kan forestille seg. De ser ut til å formere seg, og snart vil de bre seg ut over hele kloden. Vindmøllene utløser en instinktiv frykt, som skrekken fra en høy lyd, de er for mange, for store, for hvite, for kunstige, for like. Men også på et mer rasjonelt nivå: Slike vindmøller kan settes opp uten politisk innblanding, og er uttrykk for ren makt. Reisefølget i bilen var likevel enig i at det er sympatisk at dette produserer nok strøm til å forsyne Tromsø. Et ekstra pluss er at vindmøllene ikke er synlig fra Tromsø.

Etter en nydelig fergetur i uvanlig sterk og varm vind, var første stopp berømte Ersfjorden, i solskinn. Hundrevis av mennesker campet i vogn og telt. En åpenbar spådom er at teltliv kommer til å bli den nye hippe og ressurssterke tingen å gjøre i årene fremover. Det kan komme til å bli ansett som bonat å ha sovet i seng alle sommernettene, så alle som vil holde en viss trend-standard bør nok legge inn en norgesferie i telt.

Ersfjorden, men sin vakre sandstrand, nydelige horisont og vakre fjell har likevel dette stikket av Senja-uhygge. Det er noe med fjellene.


Sett fra sidelinja

Jeg skal ingen steder

Om snakkende kråker, verdens største gnager og lengselen etter det normale.


Senja har nemlig en interessant geologisk historie. Mange av de mest slående fjellformasjonene ble dannet da troll bevegde seg ut i dagslyset og ble forstenet. En troll-tragedie for dem, men et syn for oss. Flere av disse kan ses kneisende over stranda, en påminnelse over hvorfor Senja-trollet er et begrep i hele Norge.

Senja er et Norge i miniatyr, sies det. Vi holdt oss til vestsiden, og bare på denne strekningen er det store kontraster. Hver fjord på vestsiden av øya er det motsatte av den forrige. Smal fjord, så bred fjord. Paradisisk fjord … og så kommer Steinfjorden. Det er åpenbart at dette landskapet ble til gjennom en eller annen slags katastrofe. Som kan komme til å skje igjen, når som helst. De bratte fjellene virket som en naturlig festning mot, vil jeg anta, verdens ende. Veien gikk tilsynelatende rett inn i fjellveggen, rett til slutten for alt, men et hull i veggen gjorde at bilen kunne kjøre gjennom festningen. Og dermed kom vi helskinnet gjennom den skumleste biten. Senja er som en god berg og dalbane; ikke mer enn et menneske kan tåle. Men heller ikke mye mindre.

Det er ikke mange kilometer fra Botnhamn til Hamn. Men turen var så imponerende og krevende at en rast ble nødvendig. Det fine med Hamn er normaliteten. Landskapet tok ikke pusten fra meg. Uteserveringen på brygga ga sørlandsvibber, ikke minst på grunn av det classy klientellet de hadde. Folk som egentlig skulle til Italia i år har vært å se på sine første turer i Nord-Norge, og ikke minst har mange reist til Hamn.

Videre sørover, fjorder, tunneler, bygder. Gryllefjord, Torsken og de nasjonale turistvei-stoppene.


FRA SIDELINJA:

Nå erklærer jeg sentrums-boikott!

Spaltist Ron Røstad boikotter alle butikker i sentrum. I alle fall en liten stund.


Og så fikk jeg nok. Jeg er en høysensitiv type som har en begrenset kapasitet for inntrykk. Synet av Gryllefjorden fra fjellet, på tilbaketuren fra Torsken, gjorde at jeg måtte lukke øynene. Panikken over for mye skjønnhet, dramatikk og landskap gjorde at jeg måtte beskytte meg. Et lite sammenbrudd, rett og slett. Senja var faktisk mer enn jeg kunne tåle.

Derfor var det godt at vi valgte innlandsveien hjemover. På innlandet kan man kjøre flere timer mellom hver wow. Man kan ikke kjøre mer enn et kvarter før Vest-Senja byr på en ny wow. Kanskje det skulle være deres nye slagord? Senja. Wow.