Debatt:

Jenter og maktmennesker i Arbeiderpartiet

«Det er etterhvert blitt tindrende klart at Stenseng setter likhetstegn mellom lojalitet mot partiet og lojalitet mot de mannfolkene som misbruker de maktposisjoner som partiet har gitt dem», skriver Guttorm Isaksen.

Partisekretær Kjersti Stenseng under Aps landsmøte i fjor. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix  Foto: Terje Pedersen

meninger

Endelig har Arbeiderpartiet klart å få ryddet Trond Giske ut av maktens kommandoposter. Noen prøver å fremstille det som at «nå er vi ferdige med saken». Det er ikke i nærheten av sannheten.

Når vi ser hvor vanskelig det var for de verste historiene å komme fram – flere år etter at partiledelsen bedyret av «varslerne skal bli trodd», så begynner man å ane hvor langt inne i sjela på overgrepsofrene disse vonde opplevelsene sitter.

Nå kommer det historier fra andre deler av partier om gamle griser som står i baren etter dagens møter og sikler over tenåringsjenter som ikke aner hva de står overfor. Det har til og med vært nevnt bedøvende piller (dog ikke dokumentert).

Alle partier har hatt sine traumaer om seksuelle overgrep. Men Arbeiderpartiet har i liten grad vært berørt av dette. Inntil Giske. Inntil MeToo. Noe sier meg at det kan være en moralsk septiktank av hittil ukjente dimensjoner som nå er i ferd med å tæres i stykker. I så fall er Giske-historiene bare en begynnelse!

Det er ingen hemmelighet at mange mannfolk ser på kvinnekroppen som en del av det «premiebordet» de har rett til å forsyne seg av når de har nådd et visst maktnivå. MeToo-bevegelsen har dokumentert dette til overmål.

Det er sagt at «all makt korrumperer og total makt korrumperer totalt». Med sitt enorme maktapparat – LO, Amedia – og sitt grep om NRK, i tillegg til støtteordninger som primært begunstiger egne virksomheter men som også rekker langt inn til andre aviser og forlag – er Arbeiderpartiet det nærmeste vi i Norge kommer en «allmektig» bevegelse.

Er det derfor det er så mye vanskeligere å få rydda opp i overgrepskulturen i Ap, enn i andre organisasjoner?

Jo da, jeg skjønner at lederne landet rundt kvier seg for å begynne å nøste opp i disse sakene. Og uten annen støtte fra partiledelsen enn tomme ord, vil slike initiativ lett fremstå som et sisyfos-prosjekt.

Partileder Støre fremstår som relativt troverdig. Det samme gjelder andre i sentralstyret. Men partisekretær Stenseng fremstår som et massivt jernteppe mot alle slike initiativ. Da den første runden med Giske-saker dukket opp i mediene, gikk hun helt konsekvent inn for å så tvil om historienes troverdighet. Hun besvarte alle henvendelser fra mediene med at «dette kan være deler av et taktisk spill».

Og mediene viste til at hun skulle hatt et meget aggressivt oppgjør med sin egen partileder (på bakrommet) fordi han var for ettergivende mot disse historiene.

Sjøl etter siste runde med Giske-historier klarer hun bare å komme med noen intetsigende fraser om at «dette er sterke historier». «Sterke»? Det er ikke det samme som at hun tror på dem!

Det er etterhvert blitt tindrende klart at Stenseng setter likhetstegn mellom lojalitet mot partiet og lojalitet mot de mannfolkene som misbruker de maktposisjoner som partiet har gitt dem. Det har skjedd til alle tider – og det kjennetegner bevegelser og maktparadigmer i forfall.

I denne situasjonen er det bare et opprør fra grasrota som kan overkjøre Stensengs jernteppe.

I alle overgrepssaker henger avgjørelsen på offerets troverdighet. Det har vært overgriperens redning til alle tider. La oss derfor se på hva som kan avgjøre tvil om troverdigheten i ei historie.

Som rådmann hadde jeg en betrodd medarbeider i min stab som stadig havnet i det jeg kalte «erindringskonflikter» – av typen «Du sa at …»/«Det har jeg aldri sagt!». Første gangen måtte jeg la saken fare. Ord mot ord. Intet mer. Likeså neste gang – det kunne jo være en tilfeldighet. Men da den tredje anklagen kom, var det grunn til å reagere på bakgrunn av det mønsteret som trådte fram.

I Arbeiderpartiet har man rikelig med medlemmer til å samle inn et massivt datagrunnlag. Man kan sende ut spørreskjemaer til hele eller utvalgte deler av bevegelsen, glem ikke å ta med kvinner som har trukket seg fra aktivt arbeide i partiet. Svarene anonymiseres gjennom koding. Gi plass på svarskjemaene til å fortelle hele historia.

Ta så å sammenstill svarene og se om det fremtrer et mønster. Dersom samme mannen opptrer i flere historier, er det grunn til å reagere.

Den klassiske Ap-kulturen om at «vi slutter rekkene mot kritikk utenfra» vil nok motsette seg dette. Men dersom man virkelig vil kartlegge problemet, er dette den eneste veien å gå. En ensom, traumatisert tenåring har lite å stille opp med overfor mektige menn. Men om mange kvinner – uavhengig av hverandre kommer med parallelle historier, stiller saken seg annerledes.

Og dessuten:

Så lenge en slik undersøkelse pågår kan vi trygt håpe på at de gamle grisene vil holde styr på buksesmekken og på hvor de plasserer hendene når de er nær partiets unge jenter.

Siste er at formann i valgkomiteen, Arild Grande hevder på Facebook å ha sendt ei bekymringsmelding til Youngstorget. Vi husker at han først ville innstille Giske. Da det ikke gikk, innstilte han en av Giskes nærmeste støttespillere. Men benkeforslaget på hans stortingskollega Kjerkhol fikk overveldende flertall! Ikke rart at han sender bekymringsmelding. Dette kan vokse til noe Stenseng, Grande & Co. ikke lengre kan stenge inne!

I alle land, og i alle politiske systemer er det slik at det største og mektigste partiet har størst tiltrekningskraft på folk med ambisjoner og reine opportunister. Slik er det bare. Arbeiderpartiet har vært Norges statsbærende parti sia 1935. Ingen må tro at partiet ikke preges av dette.

Arbeiderpartiets motto har alltid vært «Sammen er vi sterke». Det bør også partiets unge kvinner huske. Jenter – sammen er også dere sterke!