Mange urfolk har over tid blitt fratatt betydelige deler av sine landområder som følge av kolonisering, tvungen landavståelse, industrialisering og annen virksomhet som har beslaglagt arealer. Det betyr at de områder urfolk i dag besitter og bruker, bare utgjør deler av de områdene disse folkene en gang rådet over.

Restitusjon- eller gjenoppretting er i denne sammenheng ikke et begrep fra idretten, men en betegnelse på det internasjonale rettssamfunnets regel for å reparere skader av slike landebeslag. Regelen innebærer en plikt for nasjonalstaten til å tilbakeføre landområder og naturressurser som er fratatt urfolk i nyere tid. Den har ikke alltid fått den oppmerksomheten den fortjener, og her følger en liten orientering om hva regelen innebærer.

Retten til restitusjon i internasjonal og norsk rett FNs erklæring om urfolks rettigheter art. 28 slår fast at urfolk har rett til gjenoppretting av de landområder og ressurser de tradisjonelt har eid eller på annen måte har befolket eller brukt, og som de senere, uten samtykke, er fratatt råderetten over. Hovedregelen er tilbakeføring. Er ikke det mulig, har de krav på annen kompensasjon; helst andre landområder som dekker deres behov. Regelen støttes av praksis fra ILOs overvåkingsorganer som legger til grunn at ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater innehar en slik regel i art. 14 Mattias Åhren viser i boka «Indigenous Peoples’ Status in the International Legal System» til at andre sentrale FN-organer gir uttrykk for den samme oppfatning om gjenoppretting. Han påpeker dessuten at restitusjon bør ses i en kulturell sammenheng, hvor regelen nyttes for å rette opp brudd på urfolks menneskerettigheter (s. 196–199).

ILO 169 er ratifisert av Norge, noe som betyr at landets myndigheter er rettslig forpliktet av konvensjonen. Dette skulle tilsi at ILO 169, som i art. 14 sier at «vedkommende [ur]folks eiendoms- og råderett til de landområder som de tradisjonelt besitter, skal anerkjennes» har bred plass under rettskartleggingen i Finnmark. Det skulle også tilsi at restitusjonsregelen blir anvendt da også samene – helt eller delvis – er fratatt råderetten over sine tradisjonelle områder. Høyesterett har imidlertid, ut fra en tolkning av lovforarbeidene, kommet til at ILO 169 ikke legger føringer på de materielle reglene for rettskartleggingen i Finnmark (Stjernøya, HR-2016-2030 avsn. 76). Dette gjentas av Høyesterett i Nesseby-dommen (HR-2018-456 avsn. 102).

Samtidig som Høyesterett avviser at ILO 169 har materiell betydning for rettskartleggingen, bekrefter den i Nesseby-dommen, etter anførsel fra Nesseby bygdelag, at ILO 169 art. 14 (1) har en gjenopprettende funksjon. Det er dermed «ikke […] avgjørende om staten eller andre gjennom en viss periode har hatt rådighet over områder som tidligere har vært benyttet av urbefolkningen» 169» (avsnitt 173). Høyesterett tydeliggjør her at retten til restitusjon, slik det er forstått av ILO- og FN-organene, er en del av norsk rett. Det vil innebære at tidl. statlige disposisjoner ikke kan tillegges slik vekt at de hindrer anerkjennelse av urfolks eiendomsrett om øvrige vilkår er til stede. I Nesseby-dommen fant imidlertid ikke Høyesterett grunn til å gå nærmere inn på restitusjonsretten slik det rettshistoriske faktum i saken ble fremstilt, da det ble lagt til grunn at «[…] statens disposisjoner har pågått i flere hundre år» (avsnitt 173).

Finnmarkskommisjonens Karasjokutredning I Karasjokutredningen (2019) legger Finnmarkskommisjonen (FK) til grunn at verken statens eiendomsrettslige disposisjoner eller andres bruk har hatt slikt omfang og varighet som i Nesseby. FKs flertall finner derfor grunn til å legge betydelig vekt på restitusjonsregelen eller den gjenopprettende funksjonen i ILO 169 ar. 14. Dette betyr i sin tur at statlige disposisjoner på 1900-tallet ikke kan vektlegges for å begrunne statens eiendomsrett. Eldre oppmålinger blir i sin tur vurdert å være stadfesting og registrering av etablert eiendomsbruk.

FK finner etter dette ikke grunn til å gå inn på Justisdepartementets standpunkt forut ratifiseringen av ILO 169 mm., og anfører at på samme måte som spørsmålet om det foreligger et festnet rettsforhold eller en sedvanerett, vil spørsmålet om eiendomsrett bero på en helhetsvurdering. I denne vurderingen vektlegger FK at lokalbefolkningens bruk har vært dominerende fram til de første tiårene etter 2. verdenskrig og at den, med unntak av skog (trevirke), i betydelig grad også har styrt den lokale ressursutnyttelsen. Videre står den lokale rettsoppfatningene om at grunn og utmarksressurser ligger til lokalbefolkningen, og ikke til staten, fortsatt sterkt. Det betyr at:

Den usolgte grunnen i Karasjok må derfor anses omfattet av kriteriet «traditionally occupy» i artikkel 14 nr. 1 første punktum. Bestemmelsens gjenopprettende funksjon må innebære at rundt 70 års forholdsvis omfattende statlig rådighetsutøvelse fra rundt 1900 ikke vil være tilstrekkelig til at statens disposisjoner over grunn og ressurser har brutt ned den retten som forelå i 1751 (s. 204).

Standpunktet bidrar i vesentlig grad til at FKs flertall (på s. 218) kommer til at den usolgte grunnen i Karasjok ikke er eid av FeFo, men er kollektivt av befolkningen i kommunen.

Norge blir bedre rustet til å ivareta folkerettslige forpliktelser, tilflytting av andre folkegrupper, kolonisering og oppfatninger forankret i sosialdarwinisme, innbefattet den feilaktige «læren» om statens grunn, har bidratt til at samene ikke lenger har råderett over sine tradisjonelle landområder. Sammenholder man Høyesteretts forankring av retten til restitusjon i ILO 169 art. 14 (1) med urfolkserklæringa art. 28 og annen internasjonal rett, gir dette ILO 169 relevans for spørsmålet om eiendomsretten til slike landområder.

Restitusjonsretten tilsier at det ikke er avgjørende om staten eller andre i en viss periode har rådet over områder som tidligere har vært benyttet av urfolket når krav grunnet i «tradisjonell besittelse» skal avgjøres. Restitusjonsretten er også forankret i samenes egen oppfatning om retten til deres tradisjonelle landområder. Allerede i 1956 uttalte Samisk råd for Finnmark at «samene lever i den sikre overbevisning at høyfjellet og nes og øyer ute ved kysten som de har hatt bruksrett til i uminnelige tider, ikke har vært herreløs eiendom, men tilhørte samene». Også Tråante deklarasjonen art. 20, vedtatt under Samekonferansen i Trondheim 9. til 11. februar 2017, reflekterer restitusjonsregelen.

Praksis fra Høyesterett i Nesseby-dommen viser at restitusjon har en plass i norsk rett. Finnmarkskommisjonen har i 2019 anvendt restitusjonsregelen på en måte som gjør at den har fått en tydeligere forankring i rettskartleggingen i Finnmark. Dette innebærer også at ILO 169 har fått fornyet aktualitet, og at Norge således vil kunne være bedre rustet til å ivareta sine folkerettslige forpliktelser overfor samene – slik tiltenkt da Finnmarksloven ble vedtatt.

Det er ennå for tidlig å si noe om Karasjokutredningen, og dermed trolig også restitusjonsretten, vil bli brakt inn for domstolene for rettslig prøving. Det er også usikkert hva utfallet av det i så fall vil bli. Men uansett utfall vil restitusjonsrettens sterke forankring i internasjonal rett tilsi at den vil være relevant for kommende utredninger i Finnmark. Den vil trolig også ha relevans i andre forhold der samer i nyere tid er fratatt bruk og herredømme over tradisjonelle naturbruksområder.

Øyvind Ravna, professor i rettsvitenskap ved UiT. Foto: Kent-Einar Myreng