Media har de siste årene vært sterkt preget av debatten i kjølvannet av #metoo og om konsekvensene av seksuell trakassering. Går det an å håpe at media fortsetter å sette søkelyset på problemet – selv uten å ha en kjendis å henge problemet på?

Kan vi fortsette debatten om konsekvensene av råtne maktstrukturer og fryktkulturer, som mest sannsynlig finnes på en arbeidsplass nær deg? Et samfunnsproblem som ofte gir seg utslag i mobbing og utfrysning, hvor det ikke finnes verken øvre eller nedre aldersgrense.

Og vanskeligst av alt: Er vi i stand til å diskutere selve begrepet «tillit» – og hva som kan bli konsekvensen hvis vi ikke kan ha tillit til våre fremste ledere?

Debatten rundt de mer strukturelle samfunnsproblemene noen av oss har forsøkt å diskutere, har åpnet opp refleksjon rundt begrepet «tillit». Illusjonen om at det å ha eller ikke ha tillit handler om å vinne personavstemminger med simpelt flertall, er å nedvurdere den viktigste bærebjelken i et samfunn.

Et velferdssamfunn, der alle bidrar til fellesskapet i form av arbeid og skatt kunne ikke fungert uten tillit. Vi står midt i en pandemi. En helsekatastrofe som vi klarer å håndtere nettopp fordi det store flertallet av oss har tillit til helsemyndighetene, og derfor følger rådene. Når vi tar i et ekstra tak på jobben som følge av den ekstra arbeidsbelastningen koronaen har medført, gjør vi det fordi vi har tillit til arbeidsgiver.

Vi ville neppe strukket oss særlig langt om arbeidsplassen var preget av dårlig ledelse, råttent arbeidsmiljø og en uforsvarlig drift vi ikke kunne stå inne for.

Tillit er en avgjørende verdi for oss, men hver gang en sjef misbruker makta si, svekkes tilliten – ofte til flere enn bare den enkeltpersonen som har begått overtrampet. Hver gang ei jente fryses ut av politikken eller arbeidsplassen, øker avstanden mellom «topp» og «grasrot». Hver gang vi opplever en skandale – enten det er NAV-skandalen, Hurtigruten-skandalen eller andre tilfeller der systemet overkjører enkeltmennesket eller grådighet overkjører tryggheten vår, så utfordres tilliten vi har til både samfunn, myndigheter og ledere.

Metoo på norsk handler ikke om rene voldtekter. Grunnleggende handler det om et oppgjør med alle former for maktmisbruk. I stor grad domineres verden av hvite, privilegerte menn som for lengst har passert 50 år. Verden i dag er annerledes enn hva den var på 1960-tallet, standardene er høyere og maktmenneskene må ta disse endringene innover seg, hvis de ikke skal tape tillit. Det gir ikke mening å sammenlikne dagens overtramp og tilfeller av seksuell trakassering med hva som var vanlig på bygdefester i gamle dager.

Tillit kan ikke kjøpes for penger, den må styrkes gjensidig, og det må vi alle bidra til. Hvorfor? Fordi vi har for mange eksempler på tilfeller der tilliten i samfunnet er lav – og hva konsekvensene av dette blir: Det er her konspirasjonsteoriene florerer. Det er her skepsisen til vitenskapen er størst, noe som i sin tur fører til klimafornektelse, vaksinemotstand og protester mot smitteverntiltak. Det er her skattemoralen er lavest, og korrupsjonen er høyest.

Vi trenger ikke å komme dit, og for å unngå dette er det slett ikke nødvendig at vi bare velger plettfrie politikere som aldri har gjort noe galt. Tvert imot. Kanskje er det ikke spesielt tillitvekkende med politikere som aldri har gjort seg erfaringer med å gjøre feil. Men ærlighet kan være et greit krav. Det må være greit å forvente at ledere kan innrømme sine feil og be om unnskyldning, sånn at vi andre kan tilgi dem, og at vi sammen kan gå videre for å gjøre verden bedre.

Sannheten er derimot at et fåtall av de lederne som har blitt profilert i forbindelse med Metoo har innrømmet å ha gjort noe som helst galt, og derfor heller ikke har bedt om unnskyldning. De har gitt ikke-unnskyldninger, som «å beklage at andre har opplevd dem beklagelig».

Jeg vil gjerne berømme Trøndelag Ap for deres vilje til å rydde opp i egen organisasjonskultur. Jeg har tro på at de tar denne oppgaven på stort alvor, selv om det vil gjøre vondt, selv om det kan bety mer bråk – og selv om det kan komme til å ta tid.

Jeg vil takke dem for å ha eksemplifisert problematikken i praksis, under full flombelysning, slik at vi andre kan lære. Det er ikke bare i Trøndelag Ap det trengs en opprydning. Jeg håper fylkeslaget ikke følger rådene fra Nordlys, som først latterliggjør problemstillingene ved å omtale varsler som en pandemi, og i tillegg demonstrerer manglende forståelse på forskjellen av et varsel og en bekymringsmelding, og til slutt på lederplass forventer «ro og fred» i Trøndelag Ap allerede dagen etter et årsmøte som var krevende for alle som deltok.

«Ro og fred» uten en nødvendig opprydding, er det samme som å feie problemer under teppet. Slik åpner man ikke for mer demokrati og mer tillit.