Sett fra sidelinja

Denne kronikken er vold

Sammensausingen av ytringsfrihet og bruken av begrepet vold har vært utsatt for noen urimelige angrep i det siste.

OM VOLD: Dag Sørås (innfelt) skriver om ytringsfrihet. Her ser man Fanny Bråten og SIAN-leder Lars Thorsen under en markering på Eidsvolls plass foran Stortinget. Et stort politioppbud hadde nok å hanskes med da det kom et stort antall motdemonstranter fra både muslimske- og det norske politiske miljøet.   Foto: Geir Olsen/NTB Scanpix og Svein Finneide

meninger

Denne uken startet rettssaken mot 14 personer som er tiltalt for medvirkning til angrepene på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og en jødisk butikk i 2015. Samme dag som rettssaken startet, trykket magasinet nok en gang tegningene av profeten Muhammed.

Drapene på de franske satirikerne ble av morderne selv hyllet som «hevn for profeten», og massakren var teologiske selvforsvar mot religiøse krenkelser. Logikken er selvsagt vanskelig for de fleste av oss å forstå, men om du likestiller ord og tegninger med voldelige handlinger, så er voldelig selvforsvar moralsk forsvarlig. Dette er ekstremistisk tankegods.

Det er da mildt sagt forbløffende å se kjønnsforsker Jørgen Lorentzen forfekte det tilsvarende synet i en kronikk i Aftenposten. Det følgende er et eksempel på moralrelativisme som total mental kortslutning: «Å kaste stein på politiet er vold. Å rive i stykker Koranen er også vold: vold mot litteraturen, mot den gruppen som har dette som sin hellige bok, og det er i ytterste konsekvens vold mot den guden som millioner av mennesker tilber».

Lorentzens øvrige formaninger om innskrenking av ytringsfrihet for å «verne demokratiet» faller på sin egen urimelighet. Gitt hans logikk er vel selv denne teksten vold – vold mot et argument hinsides all logikk.

La oss sette til side det åpenbare spørsmålet om hvordan man utover vold mot en guddom, og heller ta de øvrige påstandene til sin naturlige konklusjon. Om noen kaster stein på deg, så er du i din fulle rett til å bruke vold for å forsvare deg. Hva er du i din rett til å gjøre om noen utfører vold mot deg ved å rive i stykker din hellige bok?

Et mulig svar fikk vi under bråket på Festplassen i Bergen, da en motdemonstrant kom seg over barrikadene, og slo SIAN-leder Lars Thorsen i bakken. Den unge aktivisten har i ettertid uttrykt anger, men sier samtidig at Thorsen «sa grusomme ting om islam og Koranen. Vi synes det er vanskelig å forstå hvorfor det er det er lov å si slike hatefulle ting. Vi ville stoppe han». Den enes voldsutøver er den andres demokratiforsvarer.

Lorentzen har også et problem med måten den såkalte rasismeparagrafen håndteres på, og han er ikke alene. Under tirsdagens Politisk kvarter meddelte Siavash Mobareshi, leder i Rødt Oslo, at han «reagerer på at ytringsfriheten skal gjelde for en rasistisk organisasjon» som SIAN, og at han «håper det politiske miljøet kan stå opp for, og diskutere, dette temaet».

Her er det viktig å understreke at lederen i Rødt Oslo ikke kritiserer myndighetene for at SIAN fikk avholde sin markering, eller for at politiet beskyttet ekstremistene. Mobasheri reagerer derimot på at SIAN i det hele tatt har ytringsfrihet. Dette vitner om en elementær aversjon mot den viktigste av våre grunnleggende rettigheter, og det burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle som kan tenke lengre enn de siste ukers hendelser. (Åpenbare vitser om at en selverklært kommunist vil forhåndssensurere på grunn av ytterliggående standpunkter og voldsforherligelse får dere selv fylle inn).

Lorentzen uttrykker i sin kronikk enighet med Karsten Aase-Nilsen, som i Klassekampen forrige lørdag skrev et lengre innlegg om «Den tyske grensedragningen». I likhet med Lorentzen forsvarer han en innskrenkning av ytringsfriheten til høyreekstremister med «demokratienes rett på selvbeskyttelse». Nilsen sier ingenting om at nazismen er på frammarsj i Tyskland, på tross av innskrenkingen i ytringsfrihet og lovene mot hatefulle ytringer som han selv argumenterer for.

Dette burde ikke komme som en overraskelse, da det eksisterte lover mot hatefulle ytringer i Tyskland også før den andre verdenskrig. Som Nadine Strossen skriver i boken «Hate: Why We Should Resist It with Free Speech, Not Censorship» var det over 200 straffeforfølgninger av nazister for antisemittiske uttalelser i løpet av de siste femten årene før Hitler kom til makten. Strafferettslige inngrep gjorde ingenting for å fordrive deres menneskefiendtlige ideologi, men ga dem oppmerksomhet og økt støtte.

En helt blant mange på venstresiden verden over er den amerikanske lingvisten og filosofen Noam Chomsky. Han har påpekt at både Goebbels og Stalin var tilhengere av ytringsfrihet, for ytringer de selv likte. Men om du virkelig støtter ytringsfrihet, så er det nettopp for synspunktene du avskyr som mest. Dette er elementært på grensen til det banale, men fortsatt regelmessig oversett.

Jeg er ingen pasifist, og jeg mener at vold kan forsvares i bestemte tilfeller. Jeg er en ytringsfrihetsfundamentalist, men ytringsfriheten innebærer ikke retten til å si hva som helst helt uten konsekvenser. Når det kommer til de patetiske ekstremistene i SIAN, fortjener de etter mitt syn verken vold eller lovendring. Så får vi heller alle bidra med det vi kan til det kollektive intellektuelle immunforsvaret mot deres rasisme, løgner, konspirasjonsteorier og voldsforherligelse.