Fra sidelinja:

Helsefarlig svada fra farlige prester

At 2020 truer helsa har vi skjønt. Det gjelder ikke bare brystsvake gamlinger, men i høyeste grad ungdommen.

DISKRIMINERING: Kirken er en av formidlingsaktørene av dømmende, diskriminerende og ekskluderende holdninger, skriver iTromsø-spaltist Ina Gravem Johansen. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / NTB scanpix 

meninger

Truslene bombarderes mot dem som virus, gjennom begrensninger som er vanskelig å etterleve og for fristende invitasjoner til grottefester som utvikler seg til livsfarlige gasskamre. Som om ikke dette er farlig nok, skal de unges sinn og psyke forkvakles, mobbes og sykeliggjøres av godt betalte autoriteter på prekestoler.

NRK formidlet nylig reaksjonene til den opprørte og bekymrede legen og firebarnsmoren Marit Karlsen, som mener presten i Kautokeino formidlet helsefarlig svada og et menneskesyn fra middelalderen gjennom gudstjenesten til årets konfirmanter. Det var sogneprest Bjarne Gustad som hadde benyttet anledningen til å tordne løs om at homofili er synd, det samme gjelder abort og ekteskapsbrudd, og stakkers den som måtte vurdere kjønnsskifte.


Debatt:

«Ungdom i Troms og Finnmark fortjener bedre»

«Det er ikke en synd å ta abort. Det er ikke noe galt i å skille seg. Hvis du er homofil så er det helt i orden», skriver forfatteren av debattinnlegget.


Med breibeint pondus, langtidslagret, konservativt testosteron og enorm tiltro til egen treffsikkerhet, ble ørene til de unge, som liksom skal finne sin identitet og kjærlighet i en-meter-avstandens- tid, tutet fulle av diskriminering, hat og ekskludering fra den opphøyde talerstolen.

Karlsen satt i tilhørersalen sammen med de unge og ble kraftig provosert, eller kanskje man skal kalle det tiltalebenken. For i kirka blir man fort veid for lett, for tung, for åpen og skeiv. En direkte helseskadelig arena, varsler legen til NRK.

Ina Gravem Johansen 

Det er ulike fraksjoner i kirka og det finnes heldigvis prester som skårer høyere på empati og sosiale skills enn Gustad, men legen skal tas på alvor som en høyt kvalifisert varsler. Fra nåtiden. En representant fra den moderne medisinske og sosialfaglige kompetansen som enkelte mener er bitte litt mer kredibel enn kunnskapsnormen som preget den tilfeldige gjengen av skribenter som bidro til antologien fra skikkelig gamle dager. Også kalt Bibelen.

Bidragsyterne til skriftverk og historieformidling var forresten ikke helt tilfeldig for 2000 år siden. Vi snakker om godt voksne menn som stort sett led under homofobi og et kvinnesyn som minner om nåtidens minkfarm-etikk. Noen med seksuelle maktpreferanser der det kvinnelige rolletablået handlet om trafficking av jomfruer til evighetens harem, en alltid oppofrende mor, eller den ultimate kvinnerollen: En mor som enda er jomfru.

Ikke helt oppnåelig, om vi tar bitte litt av dagens vitenskap i betraktning, men den øvelsen driver ikke kirka med. Sogneprest Gustad står fjellstøtt i troen på egen fortreffelighet og sier at han er forpliktet til å fortelle sannheten.

Det er nok sant at de skikkelig gamle skriftlærde som presten fester hele sin lit til, ikke visste at homofili egentlig er et uspesifikt begrep i sammenhengen. Det frodige blomsterbedet av lengsler, behov og forelskelser som kan manifesteres hos lesbiske, homofile, bifile, trans-, interkjønn- og queer-personer, er mer riktig å omtale som lhbtiq-personer. Men presten insisterer både på en to tusen år gammel retorikk, og at den oasen av mangefasettert, menneskelig identitet som naturen byr på fortsatt skal shames av kirka. Og på grunn av at det finnes en tradisjon for konfirmasjon i Norge, skal ungdom i 2020 altså fremdeles dras ned i fortvilelse, selvhat og destruktivitet.


DEBATT:

Nei, alle er ikke hetero

Hvert år kommer titusener norske seksåringer til oss for å spille ball. De kommer til oss med åpenhet og toleranse intakt, og bryr seg ikke en døyt om noen i klassen har to mødre, eller to fedre. Hva skjer så?, spør forfatterne av innlegget.


Kirka og staten skilte endelig formelt lag i 2017. Men ungene befris fremdeles ikke fra verdenssynet til gubbene fra den tida da jorda var flat og en menstruerende kvinne måtte skys som skittent gods. Vanens makt er så hellige i vårt samfunn, at til og med den pliktige, offentlige norske grunnskolen fremdeles sysler med skolegudstjenester hver desember. Foresatte må aktivt melde de uskyldige små av disse forkynnende seremoniene.

Og da er det, akkurat som på konfirmasjonsgudstjenester og andre rituelle settinger, helt opp til den åndelige lederen hva som skal serveres fra podiet. Det er virkelig bra at det av og til finnes våkne og kritiske varslere i salen som refererer til offentligheten hva som foregår. Men om vi skal ta legens varsling alvorlig, at denne type propaganda er svært helseskadelig å bli utsatt for, spesielt for et ungt sinn, så må vi slutte å dra ungene ukritisk gjennom religiøse riter.

Kirken er en av formidlingsaktørene av dømmende, diskriminerende og ekskluderende holdninger som fortsetter å fylle psykiatrien med traumatiserte ofre for mental vold. Det koster samfunnet enormt å lindre slike skader og skaper mye lidelse, tvil og urealisert kjærlighet på individnivå. Moralsk sett er systematisk diskriminering selvfølgelig helt ko-ko.

Religionsfrihet er et spørsmål som er relevant for voksne. Barn velger ikke, de lærer. Ord, ligninger, verdier og noen ganger at de selv er en syndig feilkobling som aldri skulle vært født.