Nå er det tid for rensing og endring, sies det. Gutta må endre seg, kulturen må endre seg, partiet må endre seg. Men kanskje vi andre også må endre oss?

Vi må fjerne oss fra personfokuset i politikken. Folk må begynne å lese partiprogram igjen, vi må tilbake til ideologien, folk må bruke tid på å sette seg inn i hva partiene egentlig mener, hvilken etikk som ligger til grunn for valgene partiene tar, hvilke konsekvenser for liv og samfunn de ulike retningene gir. Det er ikke så vanskelig, og det må gjøres.

Det var en dame i Tromsø som skrev på Facebook, etter Giske sin tale på det omtalte møtet: «For en taler, for en politiker». Hun er ikke den eneste jeg vet som lar seg imponere av talegaver. Men Giskes fall skyldes faktisk at det ikke var tilstrekkelig sammenheng mellom hans fremferd og hans talegaver, og da spør jeg meg: Er det talere vi ser etter?

Det er i stor grad fordi vi som velgere og mediebrukere har tillatt politikken å dreie fra sak til person, at vi har alt dette dramaet blant toppene. Vi har godtatt, ja kanskje nesten fremtvunget, en utvikling der partienes suksess hviler på medietekket hos enkeltpersoner, ikke det politiske programmet. Slik skaper vi divaer som gjør som de vil, mens helstøpte, hardtarbeidende og ærlige politikere ikke kommer i posisjon fordi «de ikke er gode nok i mediene».

For vi vil ikke ha folk som snakker sakte og tenker seg om. Vi vil ikke ha folk som sier ting de angrer på, sier noe ubetenkt, sier noe de har fått beskjed av sin rådgiver å ikke si, eller folk som ombestemmer seg. Vi vil ha folk som er skråsikker i sin sak og som leverer raske meldinger, som er smart og skarp og litt morsom i debatter. De må gjerne være sjarmerende også.

Hvis dette er sant – hvis det virkelig er det vi vil ha – så må vi slutte å klage når vi oppdager at folk ikke nødvendigvis lever som de prater, ikke leverer som lovet, ikke lytter like godt som de snakker. Vi har bestilt en mediestjerne, en snakkemaskin, en debattant, en politisk gladiator – og samtidig valgt bort en tenkende, undrende, analytisk, forsiktig stotrende person som tviler seg fram til konklusjoner.

Politikere skulle i utgangspunktet utgå fra folket. Men vi har, blant annet gjennom å utvide bestillingen til hva en politiker må beherske, vært med på å skape en politisk klasse, og en egen profesjon, der veien til toppen nær sagt utelukkende går gjennom langvarig skolering i ungdomspartiene. Dette er et fryktelig feiltrinn, fordi det beveger politikken bort fra velgerne, avstand oppstår, og dermed tap av tillit, og tillit mellom folk og folkestyret er det viktigste verktøyet vi har.

Jeg er av den formening at vi må ta et steg tilbake og slutte å se etter agitatorer eller politiske akrobater – velg partier og velg mennesker, bra folk som forplikter seg til et konkret partiprogram, som presenterer seg som representant for et parti og en ideologi, ikke som seg selv. Om de taler godt nok til å få fram hva de tror på, og hvordan de skal gjennomføre det de tror på, er ikke det greit?

Det er stadig folk som gir seg til å definere noen som et stort politisk talent. Det er verdt å spisse ørene og skjerpe sansene når slikt kommer – for hva er det basert på? Er det fordi vedkommende har noen ideer om hva som er bra for samfunnet, noe ingen har tenkt på før? Er det fordi vedkommende har gjort noe enestående, gitt et halvt liv til de svake og trengende?

Det er gjerne ikke det. Politisk talent defineres ut fra hvorvidt vedkommende er rask i replikken, leverer kjernen i saken som et knatrende maskingevær, er flink til å orientere seg i nettverk, har den nødvendige spisshet i albuene, og ellers, når det trengs, et vinnende vesen og godt medietekke. Der har du politisk talent.

Det er ikke nødvendigvis slik at det er velgerne som avgjør i politikken, fordi det er partienes indre prosesser som bestemmer hvem de setter på listene. Og inntil videre er logikken omtrent som over beskrevet. Om folk vil det annerledes – en dreining til helt vanlige folk i politikken – så må man begynne å engasjere seg i partiene igjen. Det trengs.

Med mindre man synes at gode talere er alt man trenger.