En pandemi tok oss alle på senga, og brått var hele verden slik vi kjente den filleristet og endret, på mange måter. En positiv effekt av dette var at det for en stakket stund ble skapt en større bevissthet rundt mange av de livsviktige jobbene som blir gjort der ute, så vi andre kan føle oss tatt vare på om vi eller våre nærmeste blir syke.

At vi kan sende barn og ungdom på skole og i barnehage. At yrkessjåfører og renholdere sørger for at varer kommer frem og at orden og renhold opprettholdes i offentlige og private bygg der allmuen ferdes. Det var høyst betimelig med denne anerkjennelsen, og en bra anskueliggjøring. Et lyspunkt i ei vanskelig og utfordrende tid, hvor opplagt og selvsagt det enn var.

Nå har applausen stilnet, og til tross for oppblomstring av smitte i enkelte områder, og en grottefest her og et cruiseskip med smitte der, går livene våre videre. Vi kan likevel gjerne fortsette å ta den ovennevnte førstelinja med i aftenbønnene våre, eller iallfall sende dem åndelige takksigelser for at de fremdeles er der i fronten og gjør det mulig for oss andre å kjøre på noenlunde som før.

For det er nettopp disse yrkesgruppene som i dag har store problem med å komme seg inn på boligmarkedet, og med Oslo som tvilsom «vinner» er Tromsø nest verst i landet. Boligprisene her er spinnville. Spinnvilt høye. Og det er ingenting å skryte av.

Nå er det ingen menneskerett å eie egen bolig, og det har ofte slått meg som selvrettferdig sutring når studenter i begynnelsen av tjueårene, i begynnelsen studiene sine, klager over at de ikke har råd å kjøpe egen bolig. Da føler jeg meg som en nitti år gammel mann som ligger i hornet på veggen og vifter med stokken mens jeg fråder om «Da jeg var ung!», så det klaprer i gebisset.

For det er selvsagt ingen borgerlig rett på dette stadiet av livet, selv om du til og med har bemidlede foreldre som hjelper med startkapital. Da er det verre at folk som tjener over en halv million i året, og i tillegg har bistand fra foreldre, ikke klarer å komme seg inn på markedet, slik sykepleier Cecilie Uteng (30) forteller om i herværende avis mandag. På ti år er andelen boliger en sykepleier har råd til å kjøpe i Tromsø nær halvert. Da er det mye feil som ikke er rett, som det heter.

Helsesykepleiere, renholdere, bussjåfører og barnehageansatte – yrkesgrupper med snittlønn under og rundt en halv million, har rett og slett ikke høy nok lønn til å komme seg inn på boligmarkedet, av den enkle grunn at de ikke får lån i banken. Når leiemarkedet også er sprengt, med dertil hørende høye priser, blir situasjonen kritisk. Det resulterer dermed i et klasseskille, hvor betent, loslitt og tabloid man enn måtte mene at ordet er.

Og apropos tabloid. Kanskje vi som jobber i mediene kunne bli litt mer balansert og nyansert i dekningen av aktiviteten på boligmarkedet. Vi kan nemlig stadig lese endeløse mengder såkalte gladsaker, der meglere poserer jublende med fete glis, med tomlene opp, foran prangende eneboliger, ledsaget av overskrifter om rekordsalg mange millioner over takst. Jippi, liksom. For meglerne er det selvsagt helt topp. Står du og stanger mot et boligmarked du ikke kommer deg inn i, leser du nok sakene med nokså forskjellige briller.

Det er trist å høre at sykepleiere og hjemmehjelpsansatte søker seg bort fra Tromsø for at de ikke har råd å bo her, og selv om meglerne jubler over nye rekorder, er det alarmerende for særlig unge i etableringsfasen, i såkalte lavlønnsyrker. At det ikke engang bygges nok boliger for utleiemarkedet, gjør ikke saken bedre. Særlig ikke når begge fløyene i politikken har lovet masse på området, uten at det skjer.

Med historisk lav rente og – inntil nylig – rekordlav arbeidsledighet, har kjøpekraften og -villigheten gjort eiendomsmarkedet brennhett. Det har gitt oss noen klare vinnere og tapere. At det er yrkesgruppene i den lavere del av lønnssjiktet som kommer dårligst ut er ikke akkurat noe sjokk. Bare siden 2016 har renholdere og de ansatte i hjemmehjelpertjenesten hatt en lavere lønnsvekst enn prisstigningen, som har gitt dem en faktisk nedgang i kjøpekraft. Da blir det vanskelig.

I samme periode har derimot rådmenn og kommunedirektører hatt en lønnsvekst på 14 prosent. Nå er det ingen som klapper for dem fra balkongene sine, men det lever de nok godt med. De kan jo, i likhet med andre bedre bemidlede, uansett klappe seg selv på skuldrene, fra sin egen, selveide balkong.