Vi må snakke om Moria. Igjen. Og igjen og igjen.
Sånn går det når politikk og nødhjelp blir to motpoler som absolutt ikke skal forenes i verdens mest privilegerte land. Moria er flyktningleiren i Hellas som var dimensjonert for 3.000 flyktninger, men har rommet 13.000. Et sosialt og skittent helvete der søppel, kloakk og elendige telt var boforholdene til mennesker som har mistet alt.
Mange av dem enslige barn. Den norske regjeringen lurte seg unna det Europa omtalte som flyktningdugnaden i 2015. Mange av våre naboland tok sjenerøst imot sin del av de desperate som kom til fots, helt opp til Nord-Europa. Da populariserte våre folkevalgte gjennom å bygge gjerder mot flyktningstrømmen på grensene i nord. Mange flyktningmottak i Norge sto tomme da, og er fortsatt ubebodde.
Regjeringen omtalte den iskalde ekskluderingen i 2015 som «et vellykket innvandringspolitisk grep». Og når stadig flere har hevet stemmen om at nå er det vår tur å bidra, vi må redde noen av de mest sårbare barna fra Moria-leiren, da har Erna og co. respondert med å vri seg unna, gjemme seg bak de andre og manifestere en type politikk som er helt blottet for humanisme, FNs menneskerettigheter eller normal folkeskikk.
I mai erklærte KrF at det var en seier at regjeringen skulle hente noen sårbare flyktninger, etter at minimum åtte andre Europeiske land hadde gjort det først. Som om det ikke var Norges tur nå, men staten sliter vel enda økonomisk etter utgiftene til grensegjerdingen i 2015. Stakkars oss.
Hva har egentlig de mest sårbare barna i Moria-leiren blitt utsatt for disse årene? Tenk deg at du er tre år. Kanskje bruker du bleie. Eller ville brukt det om du hadde noen som tok seg av deg, men det har du ikke. Du har absolutt ingen trygge holdepunkter i livet. Det er iskaldt å være våt av tiss og bæsj, det er iskaldt å mangle klær, mat og sove i våt gjørme. Det hjelper ikke å gråte, det hjelper ikke å bli apatisk, rive ut håret, stange deg til blods. Du prøver kanskje å ta livet ditt, men det er ikke så lett når du er liten.
For selv om Europa er proppfull av medisinsk og psykologisk kompetanse er det ingen som responderer på dine desperate rop om hjelp. Ingen vil ha deg. Bortsett fra menneskesmuglere som kanskje gjør deg til barneprostituert eller selger innvollene dine på det illegale organmarkedet. De eneste som interesserer seg for deg veier kjøttvekta di i hard valuta, og den valutaen er heller ikke så imponerende i kategorien traumatisert beinrangel. Om de tar deg vil ingen etterlyse deg.
Europa vil ikke ha deg. Kloden vil ikke ha deg. Vi som har varmepumpe og gjesteseng i huset har investert i avanserte gjerder for å slippe sånne som deg. Så brant leiren. Som en metafor på at nærmere helvete kommer ingen. Nå er de 13.000 flyktningene på flukt fra flyktningleiren. Krisen er nå åpenbart prekær og livstruende for alle, ikke bare de enslige barna.
«Norge tar 50 flyktninger», sier statsministeren mens ordførere over hele landet protesterer høylytt i Dagsrevyen, branndagen den 9. september. For som vi alle vet, det finnes ledig kapasitet i asylmottak over hele landet, og den iskalde holdningen til regjeringen har nå blitt så totalt absurd i allmennhetens ører at kommunene trygler om å få ta imot langt flere flyktninger. Fort. For dette er en nødssituasjon og det haster.
Statsministeren svarer at Norge ikke alltid skal være den som springer til og hjelper først. Som om det er en problemstilling i gjerdelandet Norge. Hun sier videre at 50 flyktninger får holde, og da er det syriske barnefamilier som skal prioriteres.
Det er absolutt ingen tvil om at alle fra Moria-leiren trenger hjelp fort. Men det er påfallende å høre at retorikken så brått skiftet. Tidligere har regjeringen presisert at de mest sårbare skulle prioriteres, altså de enslige mindreårige. Men disse er kanskje allerede tapt i kaoset? Avskrevet også fra den norske regjeringen?
Statsministeren sier videre at prioriteringen først og fremst skal være å bygge opp leiren igjen. Det er ikke til å tro – den overfylte forgården til helvete, forhold så elendige at norske bønder blir fengslet om de behandler dyr som dette, det mener faktisk den norske statsministeren skal bygges opp igjen. Som en politisk prioritet.
Det er så hinsides all fornuft og forsvarlighet, at det nesten ikke sjokkerer å høre Frps innvandringspolitiske talsperson Jon Engen-Helgheim på toppen av det hele benytte mikrofonen på Dagsrevyen til å sette spørsmålstegn ved om de som sprang fra flammene i Moria egentlig har et reelt beskyttelsesbehov, kanskje er dette bare et politisk spill.
På ett punkt, som er akkurat her, må selv regjeringen forventes å legge bort politisk prestisje og forholde seg til den tragedien som utspiller seg i virkeligheten. Det er Norges tur nå. Vi har plass til alle de som så langt har overlevd Moria-leieren. Få ut fingeren – hent dem!