Det er vi i sofaen, som sammen med pressen vår, eier alle aksjene i ham. Slik har den gamle berømmelsen hans gjort ham til vår mann i langrennssporet den tiden det varte.

Når ble det slik? Var det da han spurtet forbi alle svenskene, eller var det da han slet seg opp bakkene i ungdommen, spiste havregryn til frokost eller ble kjørt på trening av faren sin? Flere ganger daglig, kanskje?

Vi hadde selvsagt ikke hørt om denne Northug før han ble så god til å gå på ski, men nå eier vi ham og føler oss berettiget til å mene alt mulig om ham.

Annerledes blir det når nedturen kommer. Vi vil slett ikke vite at treningen hans ikke virker slik han hadde trodd. Vi har ikke interesse av det engang. Vi vil ikke se at skistjernen vår jobber ræva av seg for bare å måtte innse at det ikke hjelper å trene så hardt lengre. Tunga henger ut av kjeften på ham, men det virker ikke. Alle går fra ham opp bakkene og spurten hans er nytteløs siden han ikke er der fremme når han skulle vært der.

Ikke hadde vi særlig interesse av at han i stedet kjøpte seg en bil som gikk så uhyggelig fort at han satte andres liv i fare med kjøringen sin, men selve kjøringen har vi sterke meninger om. Også det at han hadde 10 gram lykkestoff i leiligheten sin og nå får en vel fortjent straff for hele greia.

Vi eide ham. Det virker faktisk som om han inngikk en slags pakt med djevelen slik doktor Faustus gjorde ifølge den tyske forfatteren Goethe «Du skal bli virkelig god, men det er jeg som eier sjela di»?

TV- kameraene er borte nå. Ingen følger ham på den måten underholdningssporten gjorde før. Nå er det andre vi bryr oss om. Petter Northug er noe fra fortiden som vi bare ler av nå og driter litt i om han sliter med ettervirkningene av stjernetilværelsen. At han nå ville ha et motorkick og noe pulver i nesen for å lande etter en spinnvill og turbulent karriere angikk ikke oss før det havnet på Dagsrevyen.

Vi har liten forståelse for slikt, vi som liker gode opplevelser på fjernsynet.

«Han ville det selv», sier vi. Han ville bli berømt for spurten sin og vice versa. Svenskevitsene lo vi oss fordervet av, slik gode naboer skal. Alle ville ha en bit av denne frekke typen. Hundre fjernsynsprogrammer var han med i og alt som fins av dokuvaskemidler hadde ham fremst foran kamera. Sponsoravtaler og gode dealer var hverdagen hans i en rekke år.

Ser vi bare litt tilbake, vet vi godt at det ikke er gull alt som glimrer. Også stjernen blant oss har sitt å slite med. De er faktisk mennesker de også. De gjør feil og dummer seg like godt ut som resten av oss. Idrettsfolk eller stjerner har noe til felles med stjerner som fins i verdensrommet. De brenner ut en dag. Også toppidrettsfolk må lande et sted. Hvor?

I dag snakkes det mest om psykologer og det kommunale hjelpeapparatet. Gamle idrettskamerater står last og brast med ham. De vet nok selv at det fort går mot slutten. De har derfor forståelse for hans situasjon og vil så gjerne hjelpe. En dag kommer nedturen til alle. Da er de fleste alene og må ta den selv. Ingen bryr seg lenger om dem og de vises ikke på fjernsynet.

Petter Northug er tatt av politiet nå. Han er en som har gjentatt tabben fra sist da han også skulle skjerpe seg og leve et annet og bedre liv, men det gikk ikke slik han trodde engang. Når han var på toppen og hadde spurten inne, var han fortsatt en av oss. Vår helt. Bare at når det nå går litt til helvete er han det fortsatt.

Våre helter vil alltid være en av oss, hvordan det enn går med dem. Klarer vi å se det og strekke ut ei hånd til de som driter seg ut også? Ikke for å bortforklare tabben, men for å menneskeliggjøre den.

Det skal ikke bli lett å være ham. i tiden som kommer Han kommer til å savne oppmerksomheten fra de gylne dagene da han var på alles lepper, og når han sto fremst når sportsjournalistene skulle ha sitt. Rusen i slike situasjoner må han finne annet utløp for.

Skal vi noen gang stoppe opp og la våre toppidrettsutøvere få leve sitt liv uten at vi krever noe mer enn prestasjonene av dem? Er vi rause nok til det? Kan vi la de som ikke vil fortsette karrieren sin få et øyeblikks fred og ro?

For det er mange der ute. Mange har gått videre i livene sine, og vår rett til å mene noe om dem har dessverre gått ut på dato.